Snart ett år allerede!!!

Tia går utrulig fort samtidig som det virker mye lenger enn ett år siden vi dvs jeg og Isabell tilbringte 3mnd (6 uker av de var før hun var født....) på sykehus. Det har skjedd utrulig masse dette siste året. Viss man skal prøve å oppsummere må det være noe slikt; en fryktelig psykisk påkjenning, masse frykt frustrasjon bekymring redsel og panikk. På den andre siden har det også vært uendelig mange små små seiere, mange gledesstunder, mye takknemlighet stolthet og kjærlighet. Vi er igunn heldige som har så flotte folk rundt oss, både familie venner og ikke minst diverse helsepersonell. Det er godt å se at systemene (med delvis unntak av den uendelige tregheten i NAV) fungerer som de skal når man virkelig trenger det som mest. Isabell har hatt en fantastisk bra oppfølging fra første ultralyd undersøkelse, på rikshospitalet, på UNN og på helsestasjon. Jammen har hun holdt helsevesenet driftig i vinter og kostet vet ikke hvor mye allerede. Men så har hun da gått fra det de på rikshospitalet definerer som blant de aller sykeste barna som fødes til å bli ei utrulig flott og i all hovesak frisk lita jente. Hvem skulle tru at den vesle babyen med alle ledningene medisinene og utstyret skulle i dag være  den som kravler og stadig i større grad krabber rundt på gulvet, reiser seg opp viss hun har noen å holde i,  klapper, synger, spiser stadig mer og sover i egen seng :) Hun har gått fra det legen på UNN definerte som Isabell med den uendelig tristheten.....til å bli ei jente som klager og gråter mindre enn noen av de andre gjorde, hun er i hovedsak fornøyd og blid jenta vår. Hun har jo endel å jobbe med fortsatt som jeg jo har nevnt før, men det er vanskelig å sette ord på hvor stolte og takknemlige vi er over at alt så langt har gått så bra som det har, ingen store problemer med lungen, nesten ingen sykdom, ingen sykehus innleggelse.....dvs over ALL forventning!!!!!!! Vi har gått fra å være en familie som såvidt hang sammen pga ca 24t kontinuelig arbeid, våking, mating, medisinering av i forbindelse med Isabell i tillegg til at de store såklart har måtte få sin del (om enn noe mindre enn de både fortjener og har behov for til tider).  Høsten var en kontinuelig arbeidsøkt føles det ut som og kan nesten ikke huske noe av tiden før nyttår uten at det assosiereres med en stor grad bekymring og minimal grad av søvn. Etter jul har det gradvis gått seg til med det meste, alle har kunnet slappe mer av ettersom Isabell bare ble friskere og friskere. Nå har vi jo kommet så langt at vi tar henne med på ferie til og med, riktignok "bare" Nord Norges ferie i år, men med masse utfordringer som nye folk nye steder, hytter uten innlagt vann, båtturer og litt for lange bilkjøringer. Syns hun og vi som familie har klart det veldig bra og syns vi nærmer oss et normalt familieliv igjen med 5 flotte familiemedlemmer. Godt det kan være rom for å kose seg sammen!!!

En fortsatt kjempefin sommer til de som måtte lese dette :)