Litt mer om tiden på rikshospitalet

Det ble litt mye fram og tilbake her, men nå er det på tide å fortsette med tiden etter Isabell ble født.
Vi var 6 uker på rikshospitalet, jeg og hun, pappaen og søskene var litt til og fra siden de skulle begynne på skolen måtte de jo dra hjem en tur, viktig for dem og at hverdagen ble litt "normalisert" igjen og at de fikk gjøre andre ting enn å være på rikshospitalet.

Det var en tøff tid på riksen, etter veldig fin framgang de to første ukene, der alle var positive hele tiden og imponert over hvor bra alt gikk fikk hun ett kraftig tilbakefall på termindatoen sin. Hun var da flyttet til barnekirurgisk avdeling et par dager før, kommet av C-pap og trengte ikke pustehjelp lenger. På natten var hun veldig urolig fortalte de og på morran ble hun veldig dårlig og ble flyttet tilbake til barneintensiven. Hadde et kraftig metningsfall og alt for høyt trykk i lungekretsløpet.  Hun ble da lagt på oxilator med No gass og var dårligere da enn da hun ble født. Det var veldig tungt å se jenta vår tilbake på barneintensiven neddopet og med alt utstyret. Men jenta vår er visst utrulig sterk, det gikk bare noen dager så var hun av respirator igjen. Så var det igang igjen med mindre og mindre medisinering (avrusning) og pustehjelp mens mengden mat ble økt. hun ble ca en uke før hun igjen var stabil nok til å flytte til barnekirurgen.
Var nokså nervøs etter dramatikken sist vi var der, men Isabell virket fin og jeg måtte bare prøve å se d positive i det, nemlig at hun var så frisk at hun kunne flyttes. Men så to dager etter da jeg var å spiste ringte de å sa hun var blitt så dårlig at de hadde flyttet henne tilbake til barneintensiven igjen!!!! Var helt fin og stabil hele formiddagen så det kom veldig plutselig. Hun hadde skreket og skreket til hun ble blå og pustet dårlig. Denne gang trengte hun ikke respirator, var ikke noe endringer i trykket i lungekretsløpet sånn som sist. Hun ble lagt på C-pap og magen ble tømt for mat. Kunne virke som noe hadde stoppet opp i tarmen for all maten fra forrige måltid lå i magen. Hun hadde store smerter hele kvelden og ble undersøkt grundig.

Nervene var nokså frynset på dette tildspunktet må jeg innrømme og så virkelig ikke hvordan vi skulle komme oss hjem på ett tidspunkt, eller hvordan vi skulle tørre å ta henne med hjem, fin det ene øyeblikket og dårlig det neste. Ei av sykepleierene sa at barn med Diafragma hernie var av de sykeste barna de behandlet der og at man måtte regne med at det gikk litt i rykk og napp. Tre tilbakefall måtte vi regne med sa hun.
Det stemte også bra, hun hadde ett mindre tilbakefall til før ting virkelig begynte å gå bare framover.