Satt å tenkte på det jeg har skrevet så langt. Mye om de alvorlige og kritiske tingen rundt Isabell lite om det fine som tross alt også skjedde på rikshospitalet. For det første fikk vi ei nyyydelig jente som gjorde vår familie komplett :) Mange milepæler ble det også mens vi var der. Første gang jeg holdt henne, hennes første ordentlige møte med storesøskene. Det første badet syns hun var nokså spennende men litt skummelt, første gang hun tok flaske ordentlig (pupp har vært veldig vanskelig.....). Også den første ordentlige blikk kontakten og bekreftelsen på at mamma er mer trygg og kjent enn tilfeldige sykepleiere kom her. Hun roet seg mye fortere til meg enn til sykepleierene i de fleste situasjoner noe som jeg syns var veldig godt. Blir jo litt sånn rart når man handterer ungen sin så lite og ikke ammer, man lurer jo på om hun egentlig merker noe forskjell på meg og andre, men det er tydelig at det er noe der tross alt og det varmer jo ett mammahjerte da. Også de første ordentlige smilene delte hun ut i løpet av tiden i Oslo, ble etterhvert litt av en sjarmør. Koselig at hun kan huskes litt for sitt flotte smil og ikke bare som den ungen som ikke kan skrike for enhver pris i tilfelle hun blir blå og får pusteproblemer......
Vi satt de mang en time på barneintensiv å holdt henne i handa og hadde henne på fanget. De store ungen syns det var så fint, tror det var første gang de holdt henne på fanget at de virkelig følte at de hadde fått en lillesøster. Fikk og være med å stelle henne og gi mat via sonde noe som de og vi alle følte var stor stas :) Syns det var utrulig flott og godt å få lov å bli kjent med den vesle jenta vår ettersom tiden gikk selv om vi stortsett gikk med skuldrene opp til ørene, led av konstant søvnmangel og angst for at hun skulle få tilbakefall flere ganger. Det er jo værd det tross alt, det er jo Isabell som har gjort største delen av jobben med å bli stadig friskere ( med god hjelp såklart av medisiner og sykehuspersonell) vi andre har stort sett bare måtte vente og prøve å være positive for å klare å takle situasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar