Turen fra Oslo startet med en hylskrikende Isabell nedpakket og reimet fast i en vognbag, full av overvåkningsutstyr og veneflon sånn i tilfelle....
I ambulansen på vei til gardermoen rapporterte anestesisykepleieren som var med at "hun er stabil og fin men kan nok bli endel sint på turen". Alltid ett godt utgangnspunkt for en 3,5 timers flytur med en unge som ikke bør skrike. Vi reiste med ambulanse fly som kjørte på "sealevel" dvs at det ikke var så lavt at det ikke ble mer trykk enn på bakken for å gjøre det best mulig for Isabell. Turen gikk over all forventning selv om flye humpet og ristet og Isabell gråt endel rundt Bodø, der vi satte av den andre pasienten.
Det var veldig godt å være i Tromsø, kjente lufta var helt annerledes her enn i Oslo gitt. Deilig å kunne få besøk av Ole og ungen hver dag og kunne ta seg turer hjem innimellom. Den første natten hjemme i egen seng på "perm" var utrulig deilig selv om det var grusomt å la Isabell være igjen på sykehuse alene.
På UNN var vi i to uker, de besto for det første av å venne oss til å sove på samme rom. Hadde til da aldri sovet sammen med Isabell, og det var jo en stor utfordring. Var endel turer opp og ned av senga for å kikke i vogna at hun pustet i løpet av natta. Å det gjorde hun jo hver gang :) så det ble gradvis lettere å stole på at det virkelig gikk ann å sove ikke bare ligge å høre og se på henne.
Det var veldig rart å være på UNN istedenfor rikshospitalet. Alt var liksom litt mindre, færre pasienter, mindre avdeling og mindre aktiviteter for de store når de var på besøk. Vi var innlagt på nyfødt intensiv så Isabell gikk fra å være vesle Isabell på barnekirurgen der det var unger fra 0-16 og til å bli Stooore Isabell på nyfødt intensiv der det stort sett er premature babyer som er. Dessuten var det bare to rom på avdelingen så det var veldig stille der... Spisetrening skulle vi og fortsette med, men det var ikke så lett å få til noe spising. Ble mye svelgning i vranghalsen, hosting spytting og gråting. Prøvde ulike typer smokk til henne men ikke så veldig mye bedring å spore. Så stort sett var det sondemating som fungerte for henne. Ikke akkurat ideelt men helt nødvendig for at hun skulle ha det bra og få i seg det hun trengte på et døgn.
Merket også godt nå at Isabell var ganske annerledes enn de andre ungene vi har hatt. Hun var veldig utrygg og nervøs, hennes erfaring tilsa jo at alle som håndterte henne (utenom mamma og pappa) enten skulle ta blodprøve, stikke ,plukke, legge sonde, dra i armer og ben til røntgen, ta ultralyd med kald gel eller andre ubehagelige ting. Hennes første reaksjon til det meste var derfor å gråte det hun klarte så lenge hun orket før hun ble så sliten at hun sovnet. Det ble mye trøsting, bæring byssing og kosing for å roe henne til tider. Det sier vel litt når legen som hadde ansvar for henne sa at det han husket best av Isabell fra hun var innlagt var denne uendelige trøstesløse tristheten hennes. Det skjærer jo litt i hjertet såklart for man vil jo at barna og spesielt babyer skal være glade trygge og ikke ha det minste anelse om hva smerte vil si. Men sånn har det jo ikke vært for Isabell akkurat og hun har jo allerede vært gjennom mer enn de fleste trenger i hele sin levetid.
Derfor er det så ekstra etterlengtet de stundene der hun ikke har noe ubehag eller vondt og bare kan slappe av, smile og kose seg. Ser at hun responderer positivt på sine storesøsken tydelig at de ikke er noen hun forventer at skal gi henne ubehag. Det var jo veldig fint for dem å kunne komme innom ofte både for å treffe lillesøster og mamma. Enkelte netter overnattet Ole på sykehuset, siden jeg ikke ammet henne var jo ikke det noe problem så lenge det var nok melk og jeg hadde pumpe med hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar