Siste del fra rikshospitalet.

Etter mye drama og fram og tilbake, ble Isabell endelig så stabil at hun ble værende på barnekirurgisk sengepost 2. Ganske stor overgang fra barneintensiven der det satt en person å fulgte med på henne hele tiden,  til sengepost der det var flere unger pr sykepleier. Føltes litt usikkert i starten, særlig med tanke på hvor mye fram og tilbake det hadde vært til nå. Nervene var nokså i høyspenn en lang stund. Klarte seg fint uten pustehjelp nå, men det var ennå om å gjøre at hun ikke skrek seg ut. Brukte mange timer på å "panikk" trøste ungen som skrek og skrek det hun var god for. Kunne høre henne langt borti gangen viss jeg var ute en tur, da var det bare å slippe alt og trøste snuppa. Hjalp ikke at hun fikk en liten infeksjon på ene foten pga en tett veneflon, dvs hun fikk antibiotika som slår ut hele normalfloraen i tarmen, slik at hun fikk vondt i magen pga dette i tillegg.

Isabell lå på et overvåkningsrom selv om hun var på avdeling, dvs at jeg fortsatt ikke ennå kunne ha henne sammen med meg hele tiden. Etterhvert var hun ikke noe særlig på overvåkning og var stortsett der om natta, mens hun var sammen med meg hele dagen. Deilig det å kunne få være litt mamma for henne og stelle litt med den vesle jenta. Fortsatt fikk hun mat via sonde, det ble gjort ulike forsøk på å prøve å få i henne flaske eller pupp, men det virket som dette tok veldig mye av kreftene hennes og hun ble fort sliten og frustrert. Gulpet gjorde hun om det gikk for fort med maten så det virket som om tarmen trengte litt mere tid for å bli mer stabil.

Nå kunne vi omsider begynne å bruke de fine klærne hun hadde fått, stelle henne selv om morgen og kvelden, bade henne og holde henne på fanget nesten så mye vi ville. Det ble mange timer sittende med gojenta på fanget å bare beundre denne vesle sterke kjempen som til tross for alt hun hadde vært gjennom stadig ble større og sterkere og mer klar for verden utenfor sykehuset. Ole og ungene var en tur nede å besøkte oss i slutten av august. Det var veldig deilig å kunne være litt sammen med de store barna og så fikk pappa noen kjærkomne timer med Isabell kos også. Ungene fikk også ha henne på fange og hjelpe mer til med henne nå. Tror de syns det er litt mindre skummelt nå som hun har mindre slanger og utstyr som de må ta hensyn til. De lurer jo på når vi kan komme hjem, Ole Sigurd spurte om vi kom hjem til hannes bursdag 11.10 og jeg svarte som sant var, vet ikke men vi håper såklart det.
Nå hadde vi liksom slått oss til ro med å måtte være i Oslo en stund og ta tiden til hjelp. .......

Men så i mnd skiftet august/september fikk vi plutselig en dag gladnyheten om at de hadde diskutert å flytte oss til UNN i Tromsø siden det gikk så bra med Isabell. Ble så klart kjempeglad for det deilig å komme "hjem". Kort vei for de store ungene og Ole å besøke oss og ett stooort steg i riktig retning mot målet om å til slutt komme oss helt hjem. Nokså slitsomt bare det å bo i koffert i flere mnd og ikke kunne være sammen med de andre i familien hele tiden. Grusom kantinemat og syke folk overalt gjorde ikke saken bedre i allefall. Ungene derimot så ut å trives godt på rikshospitalet, spilte biljard, lekerom på avdelingen og ute samt det å kunne låne filmer og bøker på biblioteket gjorde at de syns det var en helt ok måte å tilbringe sommerferien. "Mamma nå bor vi litt her på sykehuse gjør vi ikke??" kom det fra Ole Sigurd en dag. I ettertid snakker de stadig om rikshospitalet og at de savner å være der. Utrulig hva unger tilpasser seg.

Siste helga vi var i Oslo hadde vi rom på avdelingen for å øve oss på å være mest mulig sammen jeg og Isabell, uten at det var pleiere tilstede. Hadde og tatt i bruk vogna som vi brukte til å trille korte turer i gangene med. Men var hele tiden i nærheten sånn "i tilfelle". Sov ikke på samme rom men styrte og stelte selv på dagene. Isabell ble stadig litt kvikkere, nesten ingen medisiner lenger nå og stabile lunger kunne ikke klage på det. Føltes likevel skummelt å skulle reise fra rikshospitalet. Der var alle som kjente til Isabell, ekspertisen på diafragma hernia generelt og jeg visste at de var flinke å ta seg av henne der. Her var det kanskje bortimot 10 tilfeller i året så det var pasienter de hadde erfaring med å handtere.
Å reise til Tromsø der det er mye mye mer skjeldent med slike tilfeller kunne det gå bra da?? Enn viss hun ble dårligere hva da?? Hvordan skulle selve turen gå med henne??? Kjente jeg ble nokså nervøs og sov ikke mye siste natta før vi skulle avgårde. Ville bli en helt ny og ukjent tilværelse for oss alle.