Bittelille elleville

84 cm 10,1kg og full av fart!!!!
Herlige Isabell....nydelige vidundelige solstrålen. Holder minst en person i arbeid der hun springer rundt
i full fart uten å tenke på den stakkaren som prøver å holde følge med henne. Noen ganger tenker jeg, skulle hatt ett sånt flexiband på henne sånn man har på hunder så de kan springe ett lite stykke før det er stopp....meeen sånnt bruker man da ikke på barn så da blir det å springe etter å prøve å styre aktiviteten sånn at det blir mest mulig behagelig for en bedagelig og ikke akkurat alt for veltrent mor....
Isabell har jo til nå fått skryt og applaus for alle fremskritt hun har gjort både kognitivt og fysisk og det har vel vært litt for lite oppdragelse i det hele. Blir jo så glad for alle ting hun klarer!!! Men innser jo nå at til og med den lille bortskjemte minste bebien trenger noen grenser om det skal bli overkommelig. Responsen fra frøkna når jeg eller pappaen er streng og forteller henne hva hun skal eller ikke skal er nei ville ikke!!!!! etter fulgt av svært sjarmerende hyling og roping og mer neeeiii ville iiikkke. Ingenting er mer toåring enn de, kanksje bortsett fra å ligge langflat på gulvet å hyle og si vil ikke.... Vel vel syns jo samtidig at det er fint at hun bynner å bli som andre toåringer da. Lurer litt på hvordan det skal gå nå som det nærmer seg vinter og trampolina snart må tas ned. Det er vel det aller aller artigste hun vet om å gjøre æ håppe trampeline er mye brukt her i huse. Resultatet av utallige timer på trampolina er at hun nå hopper med begge bena samtidig også inne uten trampoline. Dessuten stuper hun neeeesten helt kråke og kan hoppe sa gåsa både forlengst og baklengst.......
Språket er det heller ikke noe å si på, kan masse ord som stadig blir tydeligere, har bynt å sette dem sammen oftere og oftere. Ævaske fingran, æ bæsse på do, aua hode mei.... nye ting daglig.
Ho har også fatta interesse for doen og vil stadig sitte "å bæsse på do". Stresser over hode ikke med dotrening men tenker at om hun har lyst å sitte litt på do skal hun få lov til det, og i dag kom det til og med tiss.....noe som nok ikke var mer enn en tilfeldighet men likevel, en ny første å krysse av i boka :)

Ellers er hun også stadig mer fortrolig med folk, utvider stadig grensene for hvem hun forholder seg til selv om hun ennå er nokså daltete når en av oss er i nærheten. Blir stadig mer fortrolig med å sjarmere og skravle med de hun treffer. Reagerer omtrent ikke på nye steder og situasjoner lenger noe som gjør ting mye enklere. Hun kan derimot lett bli skremt om det er brå lyder som støvsuger, boblebadet hårføner etc så den trygge tøffe overflaten er ikke helt den fulle sannheten. Det ligger endel engstelse som sitter i kroppen på henne. Men vi gjør så godt vi kan for å skape trygge rammer rundt henne. Noe har vi tydeligvis gjort rett for det har vært utrulig mye utviklign denne høsten. Nå gleder vi oss til snøen kommer å vi kan ake i fulle farta :)

Spisinga er et annet kapittel....her er det framgang i og med at vekta har økt bra, men å spise selv er nok det som blir hennes største utfordring fremover. Men vi gleder oss over det som er bra og går fremover så får vi ta resten etterhvert.

De herligste og vakreste barna er klar for bryllup til onkel og tante

Ut å desse e alltid stas :)

Fra baby til lita jente.....endelig

Det er helt utrulig hva en god sommer med nok næring innabords kan gjøre av forskjell for ei lita flis av ei jente. Vi har jo de siste mnd hatt "oppforing" av Isabell, dvs at hun har fått mat på knappen til alle måltider og i tillegg en gang på natta. Dette for å være sikker på at hun får i seg nok næring. Resultatet har jo vært at hun spiser mye mindre selv siden hun til stadighet har fått påfyll av mat. 120 ml er nå den magiske grensen for hva hun tåler av mengde. Dette er jo mindre enn hva hennes søskenbarn tar til et måltid (hun er 4mnd....) men for Isabell er det mer enn hun har klart før så vi får nøye oss med å sammenligne henne med seg selv! Sist hun ble veid var hun blitt den nette sum av 9,5 kg og 80 cm. Selv om dette ikke er stort når man er i underkant av 2 år (i juni) hadde hun lagt på seg mer fra april til juni i år enn fra april til april så vi var strålende fornøyd.





Nok mat har tydeligvis gitt masse overskudd for frøkna. Fra å vakle sine første nusselige skritt er hun nå blitt veldig flink til å gå ENDELIG!!! Det var virkelig en seig milepæl for henne og det har gjort henne så godt å få det til. Å slippe å krabbe rundt med nesa i gulvet har gitt henne en helt ny opplevelse av verden. Hun sjangler nå litt bredbent avsted til tider ennå, men nå er det nesten aldri at hun foretrekker å  krabbe lenger, mend unntak av bakker og veldig ulent terreng. Stabber avsted og er så fornøyd.  I tillegg klatrer hun opp overalt, på stoler, sofa, stiger, krakker osv.... alt er gøy å klatre i men ikke alltid like ufarlig og enkelt. Det er mye pass og diskusjoner om hvor man faktisk kan klatre, men bare det å ha kommet til "klatrestadiet" er jo en stor greie for henne. En helt ny radius å utforske er jo helt hærlig når man er to år. Heldigvis eller hva man skal si.....er hun en stooor fan av å være ute "æ finne goa, æ gå ut å håppeline" er mye brukte uttrykk. Vær og uvær ingen hindring ut skal hun, henter dress og sko samt pappa eller mamma sine sko om vi ikke tar hintet i første omgang. Timer kan tilbringes på trampoline, desse og sile og hun er blid som ei sol når hun får være ute.

Blid er hun forresten nesten hele tiden, prater og babler om hverandre stadig med mer avanserte ord og uttrykk. I tillegg kan hun masse barnesanger som hun ivrig deler med oss. Når hun synger har hun veldig klare ord og hun husker tekstene nokså fort. Det har blitt noen timer med barnemusikk i løpet av sommeren for å komme gjennom kjøreturer til Nordreisa og Steigen. Men hun koser seg stort sett i bilen i allefall 2-3 timer av gangen så vi er godt fornøyd med det. I sommer har vi jo farta litt, 5 uker har Ole og ungene vært mer eller mindre på reisefot, jeg 4. Det har gått utrulig bra, ungene har holdt seg friske og de er fornøyde uansett hvor vi er. Isabell reagerer ikke mye på nye steder lenger og er blitt litt bedre med tanke på nye mennesker. Hun springer ikke akkurat bort til folk, men tåler at andre er rundt henne og snakker med henne. Hun er også veldig glad i babyer, noe som passer veldig bra siden hun har 3 søskenbarn fra 1 år og ned som hun har truffet i sommer, samt noen flere 4-5 mnd babyer. Isabell er sååå forsikig med de små, stryker og susser på de og bare koser. tydelig at hun sjønner at hun må være forsiktig. Det er så søtt å se på :) 

Har i tillegg nådd flere milepæler i sommer. Første gang hun har vært passet i våken tilstand (utenom barnehagen og et par ganger som baby), første gang andre har lagt henne om kvelden og første gang vi har gått fra henne før hun har sovnet etter hun har lagt seg. Trur nok de meste har vært værre for foreldrene enn for henne, men det har vært vanskelig siden hun tidligere var så utrygg på alle. Men for all del, det har vært kjempedeilig å se at det går ann, og at det går bra :) Må bare ta ting i små skritt og i eget tempo så ordner det meste seg.

Nå er Isabell tilbake i barnehagen, godt fornøyd med det! De syns hun hadde vokst masse i sommer de også så nå er hun kanskje bedre rustet for å skulle tilbringe to dager i uka i fjæra og lavvo som toåringene gjør i friluftsbarnehagen hun går. Er veldig spent men har stor tru på at det går kjempefint, de er så flinke med henne i barnehagen.

Tenk at Isabell er blitt to år!!! Syns det er evigheter siden vi var på rikshospitalet og hun ble født, men syns likevel tiden går alt for fort og at hun blir fort stor. Æ sjøl blir det stadig mer av og når vi kalle ho bebi ser ho rundt seg og sir kor e bebien henn...??

I rykk og napp

Rart de med utvikling hvordan ting kan være mer eller mindre de samme før det plutselig skjer store hopp.  Siden sist jeg skrev noe har det definitivt skjedd  mange nye positive ting. Det startet jo med at spiseteamet var veldig i villede på hvorfor Isabell ikke la på seg og ønsket at hun ble utredet av barnelege for å sjekke om det var noe fysiologisk som gjorde det. Som sagt så gjort, barnelegen utredet henne med full pakke med blodprøver, avføringsprøver rtg av spiserør og magesekk, prøver til vevsbestemmelse med tanke på cøliaki, sjekk for reflux m.m. Syns jo ikke det er noe stas å "plage" Isabell med en masse greier, men tenkte at nå var det på tide å gjøre noen grep......hylte seg gjennom blodprøvetaking og sultet en halv dag for å kunne drikke kontrastvæske slik at de fikk sjekket at det ikke var noen hindringer eller andre avvik i svelg spiserør og magesekk. Alle prøvene så fine ut og rtg viste ingen avvik. De så til og med at lukkemusklen fungerte bra slik at det ikke var fare for reflux.

 I tillegg ble det bestemt å teste ut astmaspray (flutid) morgen og kveld for å se om det ble mindre surkling og hosting. Dette ser ut til å ha hatt stor effekt! Isabell fikk plutselig to nye gir dvs nesten dobbel fart i alt hun gjør. Plutselig var hun høyt og lavt og høyt igjen på et øyeblikk. Endelig kom vi til den perioden der det ikke er mulig å ta øynene fra ungen 1sek uten å risikere at hun er klateret opp i sofaen, veltet ned en plante eller tømt ett skap. Utrulig tungvindt periode, men såå gøy å endelig komme dit. Hun ble også kvitt all hoste og mesteparten av slimet noe som gjør at hun sover roligere og holder ut lenger i aktiviteter.

Aktivitetene hun liker er og endret, som sagt har hun blitt veldig glad i å være ute, nå er det kun "håtte åpp å ne" dvs hoppe på trampoline og desse som gjelder. Er ute så ofte hun kan og kan holde ut timer av gangen. Inneaktiviteter er ikke så stas bortsett fra lekekjøkkenet der hun koker og steker mat til stadighet.

Når det gjelder ordentlig mat ble det bestemt å rett og slett fylle på knappen så mye vi klarer. Fylle på etter hvert måltid og fylle på om natta. Da får vi bedre kontroll på hvor mye hun virkelig får i seg og så kan det lille hun spiser være bonusmat på toppen.  Dette har jo resultert i to ting, hun sover bedre om natta når hun få mat på knappen istedenfor å drikke av flaske hele natta..... nå få hun melk kanskje 1-2 ganger istendenfor 4-5 som hun kunne våkne tidligere. Den andre tingen er selvfølgelig at hun spiser mindre selv, siden hun hele tiden får mat tilført. Kun noen biter mat hun spiser om gangen nå, det er jo ikke en ønsket utvikling for såvidt, men akkurat nå var det viktigere å få vekta opp enn å spise mest mulig selv. Det fungerte jo også, på ei uke hadde hun lagt på seg 300g ikke at det er oppsiktsvekkende mye, men med økt aktivitetsnivå og det at hun la på seg 700g på ett år så var det helt fantastisk mye i Isabell målestokk.  Tenker at det ikke blir like mye neste gang vi veier ho, men likevel........

Hun har også fått fart på gåingen, fra å gå 3-4 skritt kan hun nå finne på å gå 8-10. Kjempe stolt av seg selv når hun får det til, og iherdig å øve til tider. Bruker fortsatt krabbing som fremgangsmåte og går stort sett kun når vi holder ho i handa utenom hjemme. Likevel så må man jo si at det er artig med alt som går fremover for henne :)  Hvem vet en dag kanskje vi ikke trenger å være sammen med henne til hun sovner, en dag kanskje vi kan få henne til å sove på eget rom uten å bli kjemperedd og atter en dag kan det jo være at vi kan få noen til å passe henne....... uante muligheter, men vi får ta det i små skritt så det ikke blir for mye for verken henne eller oss litt overbeskyttende og overbekymrede foreldre.......

Har forresten fått innvilget 44% omsorgslønn fra kommunen og hjelpestønad trinn 2 fra NAV til Isabell . Godt å få anerkjennelse for at det faktisk er ekstra arbeid og utfordringer med henne og at hun har større behov for oppfølging enn andre barn. Dette gjør at både jeg og Ole blir hjemme en dag i uka hver noe som vil gjøre hverdagen litt enklere for hele familien. Det gir Isabell litt mindre tid i barnehagen, hvor hun forøvrig stooortrives for tiden, og gir oss litt rom for å gjøre unna ting slik at ettermiddagene i enda større grad kan brukes til de to store og til Isabell. Gleder meg masse, det har vært et krevende og hektisk år siden jeg startet å jobbe igjen og det skal bli godt å få litt mer tid. Tid er virkelig gull verd i en  travel småbarnsfamilie .

Sand og vann i Grøtfjorden, herlig Tromsøsommerdag :)

Steg for steg

Lenge siden sist jeg har skrevet noe nå. Det er ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi hverdagen går så fort og ting er blitt nokså "normalt" her i huset. 

Isabell tok sitt første ordentlige selvstendige skritt i går :))) 1 år 9 mnd og 6 dager gammel. Der er jo ikke akkurat tidlig, men det føles som en stooor milepæl likevel :) Isabell er generelt sett sent ute med sin fysiske utvikling men fysioterapeutene sier hun følger sin egen kurve veldig fint. Vi er ikke bekymeret så lenge ting går fremover, selv om hun er nærmere 1 års stadiet ennå.... Hun følges opp både av kommune fysioterapeut og fysioterapeut på sykehuset så det burde jo være nok for å passe på at utviklingen går sin gang. Isabell er jo etter sin tøffe start på livet blitt veldig obs på å unngå det minste ubehag. Så når noe som f.eks å prøve å gå ender med at man detter og slår seg litt, så tar det en stund før hun prøver igjen. Men så går det en stund så prøver hun igjen likevel gir seg liksom ikke helt. I dag har hun gått ett skritt flere ganger og til og med tatt to skritt på rad. Det er som storebror utbrøt "nokså fantastisk" å se hvordan hun klarer seg bedre og bedre.  Hvem vet hva morgendagen vil bringe??? kanskje tre???? Hun er så utrulig flott den lille jenta, stortsett veldig blid og fornøyd. Elsker musikk og synger masse og kan gjøre de rette bevegelser til både hode-skulder-kne og tå og lille petter edderkopp. Har ei gåvogn som hun springer over gulvet med så lenge hun holder seg fast. Ute trives hun også godt nå, klatrer på snøhaugene og koser seg på trehjulsykkelen. Hun har lært seg masse ord og jobber med å settte disse sammen i rett rekkefølge. Nå har hun også begynt å leke mer og mer med ting noe som gjør at det er mer stas for storesøsknene å være sammen med henne også.

Problemet som gjenstår nå er hovedsaklig at Isabell vokser fortsatt veldig dårlig spiser lite og legger veldig lite på seg. 700g på ett år er jo ikke det helt store å skryte av. Er også veldig slimete og hoster mye særlig om natta. Lurer på om det kan være noe asmalignende greier på gang, skal på barnepol i morra og skal spørre om ikke de kan sjekke det ut litt nærmere. Hoste til man spyr er jo ikke no stas og det virker som om det også påvirker matlysten slik at hun spiser enda mindre enn før..... Til tross for dette er hun veldig aktiv hele dagen og en ordentlig solstråle. 

Det er helt utrulig hvor langt vi er kommet på under to år kan nesten ikke tru at dette er samme ungen som kjempet om livet på rikshospitalet og var konstant engstelig for alt og alle hele første året. 

Ser ut til at det å bruke tiden til hjelp har vært den beste medisin :) Det har kostet og slitt på hele familien men har absolutt vært verd slitet. Isabell er virkelig ei fantastisk gojente som vi alle er ubeskrivelig glad i :)

 

Farvel 2012 velkommen 2013

Vil bare ønske alle et riktig godt og bekymringsfritt nyttår!
Her i huset har 2012 vært et nokså strevsomt og utfordrende år for vår lille flotte familie. Men skal ikke klage, alle er friske og har det bra og som jeg nok har nevnt før etter sitat av min kloke venninne: de fleste bekymringer blir det ingenting av.....heldigvis. Selv om 2012 har vært tøft så har det vært lettere enn 2011 så syns vi er inne i en god trend........Ting går seg til sakte men sikkert, og det kunne definitivt vært mye værre!!

Vi ser fram til 2013 :)

Juletid = tid for ny oppsummering!

Tenk at det allerede er jul igjen, et år går så utrulig fort og det er så mye som skjer. Her i huset er det stoore forandringer som er skjedd de siste året. I fjor var både jeg og Ole hjemme, Isabell var knapt begynt å snudd seg, hun hadde nesesonde, fikk all maten via ernæringspumpe, jeg pumpet melk til henne og vi brukte masse energi på å holde huset og tilværelsen så bakterie og virusfri som mulig for henne. Det var et voldsomt styr døgnet rundt og jeg kan knapt nok huske verken jula i fjor eller barndåpen til Isabell. Trur jeg var i en evig litt sånn panikkaktig døs gitt......Det å tilpasse det å ha en syk baby i huset med hverdagslivet til to friske unger var en stor utfordring. Men som jeg har skrevet i løpet av året så har jo ting stortsett gått framover med Isabell og vår lille familie. De store ungene er blitt trygge og avslappede rundt henne. Nå tøyser og leker de med henne og søskenbåndene blir stadig tettere mellom de tre. Nå er det jo ekstra stor stas siden språkutviklingen har virkelig løsnet i det siste. Nå hermer hun mer og mer etter ord, synger bæ bæ (lille lam...) svarer med rette lyder når søster spør hva sier kua (møøø) hva sier katten osv..... Utrulig morsomt å følge med på, og veldig artig for henne selv når hun sjønner at det er rette ord og lyder og at vi kan forstår det hun sier. Andre populære uttrykk er nei (passer stortsett til det meste.....) æsj, lys, mamma og nam nam. Det er jo litt sånn at når man har en unge som har vært gjennom så mye som henne, fått så mye medisiner osv blir man jo litt bekymret for om alt er som det skal. Vil hun utvikle seg normalt eller vil hun bære preg av sin vanskelige start på livet..... Da er gleden desto større når man ser at ting fungerer som de skal. Alt tar riktignok litt lenger tid enn det som ofte er vanlig, selv om vanlig kan være så mangt.... Det tar lenger tid enn det vi har vært vant til med de andre i allefall. Det gjelder både det motoriske, det sosiale og ellers. Men alt går sakte men sikkert framover i klassisk Isabell stil :) Når vi nesten har gitt opp så plutselig er det på plass, sånn var det med krabbing, mageleie, spising og andre unger.

I barnehagen har det gått litt opp og ned, hun startet veldig bra og vi ble så positivt overrasket over hvor lett hun godtok å være der. Så var det en periode som var veldig tung både for henne og de rundt henne, da var hun veldig avhengig av en av damene i barnehagen og var veldig usikker og utilpass om dagen. Utrulig tungt å sende henne avgårde når ting er sånn.... Det hjalp litt at vi justerte på to ting, for de første gikk Ole ned til 80% jobb dvs at han og Isabell har fri en dag i uka (ikke ett økonomisk sjakktrekk, men helt nødvendig for Isabell). I tillegg justerte vi på matregimet hennes, fylte mer på knappen uansett om hun spiste eller ikke, samt ga mer væske etter måltidene. Det gjorde at ikke bare ble hun mer fornøyd i barnehagen, hun fikk mer energi og gikk opp i vekt for første gang siden i mai (dette var oktober). Hun har vel gått opp under en kilo i vekt i løpet av dette året og dette med å få i seg nok mat har vært en av de andre store tingene vi har brukt mye energi på. Hun spiser til tide godt selv og med stor entusiasme, men så kommer det ting som tenner......forkjølelse.....omgangssyke...... og annet som gjør det vanskelig å få i henne mat i perioder. Hun har jo knappen der vi kan gi mat, men det er begrensninger for hvor mye hun tålererer å få der også. Hjelper jo lite å dytte i mat om hun bare spyr det opp igjen. Hun er heldigvis ikke plaget med refluks og oppkast til vanlig noe som vi er veldig glad for. Helt ferdig med alle medisiner heldigvis :) I tillegg har vi sluttet å gi noen måltider via ernæringspumpe noe som var en stooor milepæl her for noen uker siden. Nå får hun bare vanlige måltider som alle andre, og i tillegg får hun litt om natta når hun våkner, hun har jo vært vant til å få mye av dagens mat/næring på natta så vi prøver å venne henne gradvis til at det er mer og mer spising om dagen og mindre om natta. Hun er veldig glad i mat og spiser stortsett det meste (ikke ris, det anser hun som rusk og kaller konsekvent æsj) Hun er også veldig tålmodig å kan sitte ved bordet i lange tider, til storesøskenes frustrasjon som må vente på henne ( i allefall noen ganger)


Nå er jo alle avgårde om dagen, jeg fikk meg ny jobb i høst etter å ha gjort ferdig masterstudiet i vår. Det var veldig uvant og veldig spennende å begynne å jobbe igjen. Trives veldig godt på jobb, og jobber sammen med masse utrulig dyktige og hyggelige mennesker. Men det har blitt endel reising og lange dager noe som jo er artig men som tar av familietiden. Ikke lett å få tiden til å strekke til alltid, men den supre mannen har stilt opp og vært både tålmodig og forståelsesfull. Man vil jo gjerne være med når det skjer noe, men man vil jo gjerne være mest mulig sammen med familien også, så det er en balansegang der som man bare må finne.  Isabell har til tross for at hun har vært sliten og utrygg til tider hatt veldig godt av å begynne i barnehage. Det har gitt henne en helt annen sosial kompetanse og trygghet. Nå tålererer hun andre voksne mye bedre og har gått fra å hyle hver gang andre unger lagde lyd i fjor til å være veldig glad i å leke med andre barn. Nå leker hun ikke lenger bare ved siden av de andre men også i samspill med dem, det er utrulig flott både å se og for henne å oppleve. Hun er nok fortsatt ikke så lettpasset, og definitivt ikke tillitsfull til andre voksne, veldig tøff på en armlengdes avstand, skravler og smiler helt til folk kommer for nært eller mamma og pappa går litt unna. Men det får vi bare jobbe med, så lenge det er framskritt er det jo håp om at det retter på seg etterhvert.

Når det gjelder søvn sover hun stortsett en lur i barnehagen, hender hun tar en ekstra ettermiddagsdupp der også. Har ikke stresset med det og lar henne sove når hun trenger det. Av og til ligger hun bare litt i vogna og rett og slett hviler seg, trenger noen pauser fra alt styret og støyet rundt seg. Hjemme sover hun i egen seng noe hun ser ut til å like godt. Ligger stortsett i en krøll øverst i senga utenfor dyna.....Kan være værdens hærligste når hun skal legge seg og stå å hoppe, synge og tøyse i opptil to timer, gjennomsnitt er kanskje en halvtime hver kveld. Hun har fortsatt en av oss sammen med seg når hun legger seg, blir veldig usikker når ingen voksne er der, og vi har veldig vanskelig for å gå fra henne. Kjennner det at etter å ikke ha kunne vært sammen med henne på natta (eller hele døgnet) de to første mnd skal det litt til for å kompanser for det. Men vi må nok bare finne en måte at hun kan legge seg selv snart, tar mye tid og mye tålmodighet å vente på at hun skal sovne..

Isabell går ikke ennå, hun følges tett av fysioterapeut som sier hun gjør alt rett bare i sakte tempo, så vi venter tålmodig og prøver ikke å stresse med det. Hun er jo heldigvis ikke tung å bære så det går jo enda ann. Hun går mye langs møbler og krabber som et lyn så hun kommer seg godt rundt for såvidt, men det blir jo mye bæring. I tillegg er hun veldig plaget med stygg hoste og mye slim. Var forkjølet i sommer og hosten ga seg liksom aldri. Kommer og går i varierende grad og er til tide nokså plagsom for henne og tildels hemmende. Gjør jo at det å være ute blir litt begrenset dessverre. Ellers har hun vært mindre syk enn fryktet etter at hun startet i barnehage. Et par runder med influensa og litt omgangssyke er jo ikke mer enn gjennomsnittet. Har jo fått influensavaksine og får synagis (RS vaksine) en gang pr mnd og vi forsøker å ha god håndhygiene for å begrense det vi kan. Men noe må man jo regne med.

Vel det er vel på tide å slutte av, ble jo rene avhandlinga dette. Jeg sitter nå her med en arm som virker sånn halvveis etter å ha falt på isen og tatt i mot med albuen da jeg traff bakken. Den blir jo stadig bedre men det har jo gjort juleforberedelsene noe amputerte. Vanskelig å bære rundt på Isabell er det også. Men Ole og ungene har både bakt vasket og ryddet så det nærmer seg jul i huset. Har til og med satt opp treet alt. Deilige juletid!!! Ønsker alle en avslappende og koselig jul, og et begivenhetsrikt og godt 2013 og håper det er det vi kan se fram mot i vår herlige lille familie :) Syns vi er heldig tross alt at alt har ordnet seg så bra og at ting fungerer så bra som de gjør :)

En reise går ikke alltid som planlagt men man vokser på det!

Det har vært mye reising for familien Ulriksen i det siste. Fra å ikke ha vært omtrent noen steder på et år har vi nå vært både i Bergen i Nordreisa og på Snarum på under en mnd. Det har ikke bare vært enkelt å komme seg dit man skulle når man skulle dit men det ordner seg for snille jenter gutter manner og damer.......Da Ole og ungene reiste til Bergen sent på kvelden var det lange forsinkelser og de endte opp med å komme fram nærmere 01.30 enn 23.30 som allerede var laaangt over sovetid for både store og små. Det gikk bare flott Isabell viste seg å ha storesøsters evne til å bli mer og mer strålende dess senere det ble. Fikk en MMS med de største øynene og det største glise ever tatt en gang sånn etter midnatt. Ingen grunn til sure miner på den frøkna. Storesøster er akkurat samme typen mens storebror derimot er og blir A menneske og blir bare trøttere og trøttere ettersom timene går, da hjelper det jo lite å ha søstre som blir mer og mer gira i grunn kan være hardt å være storebror i sådan stund...
Både i Bergen og i Nordreisa så vi at Isabell hadde blitt stor og tålerant som jeg nok har nevnt før. Mye mer interessert i å prate og leke med søskenbarna sine og nysjerrig på hva de drev med. Mere utholden også når det gjelder forandringer bråk og folk også. Dette er ting som stadig er i bedring, det går sakte men sakte framover så det gjelder bare å gi henne litt tid ser det ut til.

Turen vi hadde til Snarum denne helga i forbindelse med Oldefars bortgang var jo litt av et eventyr for seg i allefall ble reisen nedover litt vel mye for både store og små. Det som skulle være en enkel flytur til Oslo litt sent men ikke helt kritisk for å kunne holde ut ble jo noe litt mer komplisert. Etter en høst med stortsett sol sol stille og klarvær bestemte værgudene eller hvem de nå er som bestemmer disse tingen at ja nå tar vi en høststorm og plasserer den over Tromsø, snøkov kombinert med vind fra helt andre retninger enn normalt gjorde at det ikke skulle vise seg å bli så lett å komme seg fra Tromsø onsdags kveld. Vi endte opp med å sitte inni flyet i over 2timer!!!!! dvs lengre enn det ville tatt å faktisk fly til Oslo, uten å forlate rullebanen i Tromsø. Så bestemte de seg for å vente ennå 2 timer for å se om det ble mulig å fly til Oslo. Da sa imidlertid vi takk for oss etter laaaange timer i flyet med mye gråt og frustrasjon for Isabell. Da hun omsider sovnet, og de to andre også sovnet, var det bare å  vekke alle tre og traske tilbake inn på flyplassen igjen. Klokka var blitt 22.45 snille Silje i kjelleren kom å hentet oss og vi fikk ombooket til morrasflye kl 06.30 torsdag (favoritt tidspunktet å reise på......). Fikk stappet alle i seng og bestilt taxi og grua oss litt til å måtte stå så tidlig opp igjen. Men opp kom vi oss, vekka både store og små barn som var nokså trøtte etter den sene onsdagen. Da var det bare ett problem som gjensto nemlig den bestilte taxien som vi ventet og ventet på. Da det var gått 10 min ringte vi de og de sa de var litt forsinka men var på vei...... gikk ytterligere ett kvarter nå var da klokka 05.50 prøvde å ringe men fikk ikke noe svar. Så i panikk at nå var det virkelig ikke mye tid om å gjøre så vi heiv oss i bilen og kjørte til flyplassen sjøl. Dette var by the way Din taxi et selskap som jeg ikke har spesielt mye tillitt til etter dette, bare sånn at det er sagt. Utruli uproft å ikke gi tilbakemelding, hvor god tid trudde de vi hadde for å rekke flyet???? Undrer meg over at det kan være nødvendig å yte så dårlig service, kunne jo sagt da at dessverre vi kan ikke hente dere ikke bare la vær å ta tlf... Vel vi kom oss til flyplassen da var det vel 25 min til avgang, innsjekkinga var stengt og vi ble litt rådville i grunn. Trilla all bagasjen opp i sikkerhetsktr og fikk etter noe om og men prata oss til å komme gjennom der..... Jeg og Mathilde gikk i forveien mens de sjekka aall bagasjen. Vi sprang (uten sko) gjennom halve flyplassen og til gaten som da var stengt. Fikk prata med en veldig hyggelig mann der som til tross for mangel av innsjekking og ett tonn med usendt bagasje så det som helt problemfritt å la oss få være med flyet. Så da når Ole Isabell Ole Sigurd og securitas mannen med all bagasjen vår (for en service!!!) kom  var det hele i orden. Mye drama før 06.30 om morran med andre ord. Syns alle taklet dette over all forventning og turen gikk ellers greit for seg.

Isabell hadde en veldig fin fremgang når vi var borte, fant seg til rette på nye steder relativt fort og lot både tante onkel bestefar og flere få holde seg uten å skrike. Det var vel fler som fikk holde henne denne langhelga enn til sammen tidligere omtrent. I selve begravelsen var det som hun sjønte at det var noe ekstra, var veldig stille og rolig i kirka bare satt på fanget og klappet etter hver sang. Merker at hun forstår mer og mer nå selv om hun ikke er så stor ennå. Lett å tenke på henne som bebi men hun er jo 15.mnd allerede. Da vi kom hjem etter en knirkefri hjemtur og en veldig koselig langhelg sånn tatt i betraktning at det var en sørgelig anledning var det tydelig at Isabell kjente seg igjen. Hun har lekt masse med lekene sine skravlet og vært i kjempe humør. Ser det er flere ting hun gjør nå som hun ikke gjorde før vi dro. Triller ball og prøver luer f.eks er nytt av dagen......  Syns det er godt å observere at Isabell takler stressende turer stressede foreldre og ting som går litt på halv tolv bra sin alder tatt i betraktning.

Må også nevne at hun nå er passert 8 kg og gått opp 200g i vekt på en mnd, det er ikke mye for de fleste men veldig bra for henne. Første gang hun er gått opp i vekt siden mai så hurra for Isabell. Hjelper tydeligvis med ekstra melk på knappen etter måltidene og melk på knappen om kvelden. Nå har vi også tatt influensa vaksine alle mann og så skal hun starte med synagis vaksine en gang pr mnd for å beskyttes mot RS viruset. Så håper vi på en vinter med lite sykdom i heimen.