25.07.11

Ja da var dagen endelig kommet som vi har gruet og gledet oss til så lenge, nemlig dagen da vår kjære datter Isabell skal komme til verden. Det ble veldig dårlig med søvn denne natten, tankene spant fra det værst tenkelige til det mest gledelige scenarion som vi kunne se for oss. Storesøskene var hos Siri så det var bare mamma og pappa som overnattet på pasient hotellet denne natten. Vi tuslet over til fødeavdelingen til kl 07.00. Ting tar jo som vanlig litt tid på dette sykehuset så først litt over 8 ble vi tatt inn på ett rom der mamma (og Isabell) ble forberedt til dagens hendelser. Det ble malt blodtrykk lyttet på hjertelyden, tatt blodprøver satt inn kateter osv. Mamma var nokså spent der vi ventet og ventet på å bli trillet inn til operasjon. Når vi endelig omsider kom inn der ble vi møtt av veldig hyggelig personale som forklarte litt hva som skulle skje. Det ble satt veneflon I begge mammas armer overvåknings utstyr I alle varianter og spinal bedøvelse I ryggen. Det var grusomt ekkelt å kjenne at bena og kroppen opp til livet bare visnet bort litt etter litt. Pappa ble kledd om I grønne klær med munnbind og greier, han så nokså forkommen ut stakkar og mamma var litt bekymret for at han skulle svime av en stund. Deretter startet selve operasjon, det ble satt opp forheng så vi ikke så hva som hendte men mamma kjente godt at de dro I huden, at de skar og presset på magen for å få tak I veslejenta. Det var noen laaaange minutter der før de kom så langt at babyen var ute av magen. Føltes nokså hjelpesløst å bare ligge der å ikke vite noe som helst hvordan ting skulle gå men s man kjenner at noen holder på å romstrerer I kroppen. Da lille jenta kom ut hørte vi bare ”kvakk vakk vakk” noen ganger, noe som I allefall tydet på at det var liv I henne. Hun ble tatt ut med det same for å få igang pustesystemet hennes ordentlig. Så bare såvidt en skygge som ble båret forbi men fikk ikke sett henne ordentlig dessverre. Det føltes veldig tom tog rart å ikke få henne til meg men bare matte ligge der å vente på å bli sydd sammen igjen og ikke vite hvordan jenta vår hadde det. Jordmor og legers a hun så veldig fin u tog at det var et bra tegn at det var liv og lyd I henne da hun kom ut. Jeg ble omsider sydd ferdig sammen og ble trillet ut på post operativ, da hadde pappa imens fått komme en liten tur inn å se Isabell mens de holdt på å jobbe med henne. Han sa hun var nydelig og at det var mange som jobbet med henne. Ble litt beroliget av at hun var I live men det ble tre laaaaaange timer å ligge på post operativ, det eneste jeg hadde å gjøre var å kjenne på at bena mine våknet till iv sakte men sikkert. Ole fikk vært ute å hilst på Isabell igjen og fikk tatt litt bilder og film av henne, det hjalp litt å få se henne. Hun var veldig nydelig og fin der hun lå med slanger og ledninger  på kryss og tvers. Enda bedre var det da jeg ble trillet fra post operativ og til barsel for da var vi innom barne intensiven der jenta vår lå. Det var utrulig spesielt å se henne ligge der. Hun lå på respirator med diverse medisiner ernæring o gannet overvåkningsutstyr festet til kroppen med slanger ledninger og kanyler overalt. Men hun var da stabil og fin og hadde klart seg over den tøffeste kneika hitttil. Veldig vanskelig å ikke kunne løfte henne opp, klemme henne og ha henne inntil seg sånn som vi var vant til med de andre barna. Men det var tross alt bedre for henne å ligge der hun lå så da var det bare for oss foreldre å godta dette. Vi gjør såklart alt for at vesle jenta vår skal ha det så bra som det overhode er mulig for henne.

Siri og ungene var innom å så på lillesøster på ettermiddagen, det var også May Ingunn.

Vi fikk rom på barsel sammen, det var utrulig rart å ligge på barsel å høre de andre barna grate uten å ha sitt eget barn hos seg. Føltes veldig sårt og tom tog rart. Vi fikk god tid til å sove lit tog komme oss til hektene etter den stressende og utfordrende dagen. Begynte å pumpe for å få igang melkeproduksjonen og for å få produsert melk til å fryse ned til vesle Isabell har mulighet til å få nytten av denne. Ellers var vi innom hos Isabell på kvelden og hun var stabil og fin etter forholdene trengte kun vanlig respirator og ingen ting ekstra mer enn det. Så langt så bra :.)

20.07.11

Siste!!!!! Ultralyd kontroll I dag, ny lege igjen men det spiller ingen rolle så lenge tilbakemeldingene er positive. Litt rart å tenke på at det var siste ultralyd kontroll, d betyr jo at det virkelig virkelig nærmer seg tiden for at babyen skal komme ut I verden med alt det innebærer for henne og for oss.  Bare positive tilbakemeldinger I dag også, Isabell vokser godt og nå var hun ca 3200 g dvs hun har vokst ca 1 kg på 3-4 uker noe some r veldig bra J Hun gjorde masse pusteøvelser med høyre lunge I allefall så det betyr visstnok at hun har masse overskudd for å drive med pusting. Dessuten betyr det at det fines normalt lungevev å øve seg på noe some r veldig positivt. Fortsatt veldig godt gjennomstrømming I navlesnor/morkake og alt ser fin tut foran fødselen på mandag. Syns det er ekstra viktig for henne at alle andre ting ser bra ut når hun tross alt vil få nok store utfordringer å takle når hun blir født med pusteproblemer og operasjon.

Det skal nå uansett bli godt når hun kommer ut av magen, er nokså sliten av å være gravid og av å vente å lure på hvordan dette skal gå. Uansett hvordan det går nå så blir det greit å få vite noe og ikke bare gå å lure og tenke og bekymre seg. Gleder oss og gruer oss masse til mandag og håper vi er klar for den store utfordringen den dagen og dagene etter vil bringe oss.

18.07.11

I dag skulle vi få informasjon om  keisersnitt om en uke. Det var jordmor som  utførte denne informasjonen. Mye av tiden gikk til å fylle inn de tingene som sto I helsekortet. Men istedenfor å bare skrive av helsekortet spurte hun om alle de same spørsmålene en gang til. I tillegg matte jeg på laboratoriet å ta ABO RH og antistoff test som også er utført fra før. En lege matte vi også til for å fylle ut et skjema der det sto de same tingene som på helsekortet. Mye unyttig og bortkastet tid spør du meg. Alt dette kunne vært unngått visst helsekort lå inne på data og kunne overføres mellom ulike sykehus. Vel vel sånn e d jo ikke. Fikk og vite lit tom forberedelser som matte gjøres før keisersnitt. Mulig å spise inntil kl 0200 før keisersnitt, drikke klare væsker inntil to timer før. Vi skal mote opp kl 0700 så vi overnatter nok på sykehus hotellet den natten og ungen hos Siri. Etter keisersnittet er gjort blir veslejenta tatt bort fra oss med en gang for å legges på respirator. Far kan bli med henne mens jeg må ligge å bli sydd og være på postoperative noen timer. Det værste med hele greia er at jeg ikke kan få vært med lille jenta der hun er. Det ville  jeg gjerne vært spesielt for henne som må gjennom så mye store inngrep så kort tid etter fødselen stakkar. Er redd for å være immobile å gå glipp av tid jeg kunne hatt med henne og ikke få være med på det som skjer med henne. Begynner virkelig å nærme seg nå noe som er litt skummelt men også litt godt. Blir bra å få avklaring på dette nå og endelig få se hvordan det går når hun kommer ut. Er nokså sliten av å gå rundt å lure på hvordan ting skal gå og hvordan det skal bli når hun kommer ut. Ble også malt hjertelyd på jenta I dagen den var ca 140 noe som den har vært før også. Blodtrykket var 100/60 noe some r litt I laveste laget men ikke så mye å gjøre med. Spennende tider fremover nå gitt. Gleder oss masse til jenta vår kommer til verden nå.

13.07.11

Denne gangen var alle med på kontroll å så lillesøster på ultralyd. Ole Sigurd hadde ikke vært med før så han syns det var ekstra spennende å få være med å se. Det var ikke noe nytt å melde. Jenta hard et fortsatt fint inni magen med masse vann rundt seg så hunk an svømme og sprelle rundt å kose seg. Vi kunne se at høyre lunge var I full opptrening der inne for å bli sterkest mulig til de utfordringer hun vil få når hun skal komme ut. En kort og effektiv kontroll. Tok CTG etterpå, denne så veldig fin ut. Så alt bra fortsatt J

06.07.11

Ny kontroll ny lege J

Begynner visst å få oversikten over fosterdiagnostikk legene her på rikshospitalet snart. Dette er 3. Legen vi møter på 4 uker. Han stort sett det same som de andre. Alt ser bra ut, jenta vokser og trives. Det er endel normalt lungevev men vanskelig å si hvor mye. Han prøvde å finne u tom leveren var oppe I brysthulen  eller ikke men det var visst vanskelig å se på dette tidspunktet. Jenta var heller ikke så interessert I å ligge rolig men kravlet og snudde seg hele tiden noe som ikke gjorde arbeidet enklere. Hun hadde vokst og var nå ca 2500g kanskje litt mer. Det var ikke mer fostervann enn forrige uke omtrent det same mente han, små variasjoner som kan skyldes måten forskjellige leger måler litt ulikt på. Ellers ikke noe nytt så da tar vi det for at ting star bra til med babyen vår  og at hun koser seg og trives inni magen til mamma.

29.06.11

Ultralyd kontroll I dag. Denne gangen var det en kvinnelig lege, husker ikke navnet hennes men hun var veldig flink og koselig. Så over babyen at alt så bra ut og at det hun hadde fått beskrevet av babyens tilstand var riktig. Hun var veldig optimistisk, sa det var bra med normalt lungevev I allefall på ene siden, noe som var positivt. Nå var svangerskapet kommet så langt at lungene er ferdig utviklet og hun kunne derfor se at babyen øvet seg på å puste med lungene sine. Dette var et godt tegn sa hun J Vi liker så klart alle gode tegn som vi kan få, alt som er bra og kan gjøre babyens tilværelse når hun kommer ut lettere er jo positive ting sånn som tilstanden hennes er.  Legen målte babyen men jeg glømte å spørre hvor stor jenta var blitt nå, tipper 2500 ca men er jo vanskelig for meg å si det. Det var ikke blitt særlig mye mer fostervann enn forrige uke, noe som også var bra I forhold til risikoen for å bli født for tidlig. Det var bra jeg hadde kommet over uke 34 for da ga de ikke lenger lungemodnings sprøyte viss det var fare for fødsel siden lungene allerede var ferdig modnet.  Nå var alt klart for fødsel, bare å vente på at jenta skal bli stor og sterk nok til å kunne klare med de strabasene hun har foran seg når hun kommer ut.

22.06.11

Ja da hadde vi vært en uke I Oslo allerede, tia går fort når man hard et artig……. Vel vel er I allefall litt mer rolig sånn psykisk av å være her å vite at vi er så nært vi kan komme om lille jenta bestemmer seg for å komme før tiden. Det å slippe å bekymre seg for evt fly I full fart med respirator og greier er litt en lettelse kjenner jeg. Til tross for lange dager så er det godt å være her tross alt. Dagens kontroll startet med en times venting, var på sykehuset ca 3 timer og to av de var bare venting. Så skal ikke klage på at det er mye ventetid på UNN I allefall…. Vel vel vi kom da inn til slutt til legen som vi var hos sist. Til tross for at babyen kravlet og snudde og vridde på seg hele tiden fikk han sett på det han skulle og tatt noen flotte bilder av den nydelige jenta vår. Han sa at nå var hun ca 2200g fostervann mengden hadde økt men at det ikke er umiddelbar fare for fødsel. Han sa alt så bra ut sånn som det var, det var normalt lungevev tilstede men det var ikke lett å si hvor mye, men det så I allefall ikke ut til å være oppsiktsvekkende lite. Det ble bestemt at det skulle gjøres en CTG og at det skulle avtales time til keisersnitt. Etter noe venting bled et gjort en CTG dvs måling av hjertet til babyen  I ca en halvtime fikk noen papirer men ikke noe tilbakemelding på om dette var normal teller bra eller hva. Etter  det gikk jeg opp til føden og ventet og ventet og ventet, det kom inn den ene etter den andre fødende og merkelig nok ble de prioritert før meg, hvem skulle tru???? Vel vel etter lang tid fikk jeg snakket med leder der og fikk avtalt time til keisersnitt 25.07 og endel timer til vanlig jordmor kontroll i tillegg.  Vel da er det bare å vente til neste uke da et er bade jordmor time og føde pol ultralyd time samt at Ole og ungene kommer neste fredag. Hurra det blir godt J.

16.06.11

Ja da var tiden kommet for å dra ned til rikshospitalet på kontroll. I utgangspunktet skulle vi bare dra ned onsdag og opp torsdag men ting går som vanlig ikke helt som planlagt. Det ble bestemt at jeg skulle bli I Oslo fram til fødselen for sikkerhets skyld siden mengden fostervann var så stor og stadig økte.

Kontrollen gikk veldig fint, det var en hyggelig lege som undersøkte lille jenta vår. Han igjennom alle deler av babyen fra øverst til nederst innerst til ytterst. Målte hode mage og lårbein og fant også ut at hun var litt over 2kg. Han så heller ikke noe annet avvikende bortsett fra hullet I mellomgulvet og alt det medfører av magesekk og tarmer I bukhulen. Han kunne se endel friskt lungevev men kunne ikke si noe sikkert om mengde og ratio og overlevelses sjanser.  Fikk noen fine bilder av vesle babyen å ta med selv om hun prøvde å gjemme seg så godt hun kunne. En annen hyggelig ting var at han mente at det var mye store sjanse for å overleve enn 50% de fleste gikk det bra med men det var ikke alle. Derfor er det bedre å være forberedt på begge utfall synes jeg selv om vi ble litt oppløftet av denne beskjeden.

Barne kirurgen kom å pratet med oss etterpå sa det same, det var en alvorlig tilstand med mye kritiske momenter til å begynne med men stort sett gikk det bra med de fleste. Han forklarte grundig prosessen med operasjon. At de ønsket å forløse babyen med keisersnitt I uke 38 slik at det kunne planlegges at det var best mulig kvalifisert personell tilstede og at man kunne forberede seg på hennes ankomst på best mulig mate. Jeg syns jo keisersnitt høres veldig skummelt ut, bli skåret opp I magen og sydd igjen høres ikke naturlig ut. Men nå er det ikke mine behov men babyens som er viktigst så er det dette som anbefales så gjør vi så klart det.

Jenta vil bli lagt på respirator kort tid etter fødselen siden hun ikke vil kunne puste selv over tid. Det er pga hullet I mellomgulvet så blir det ikke nok trykk til å heve og senke mellomgulvet slik at oksygen kommer inn og CO2 slippes ut. Hun vil trenge respirator til etter operasjon. Da vet de også om det er nok lungevev til at hun kan klare å puste på egenhånd. Selve operasjon er visst ikke så komplisert, enten syr de muskel mot muskel for å få mellomgulvet sammen eller så syr de inn en goretex lapp viss det er for lite muskelvev til å sy direkte. Tarmer og magesekk blir flyttet ned I bukhulen og blir liggende annerledes hos henne enn det some r vanlig, det bruker ikke å gi spesielle problemer.

Det kritiske er jo lungene og hvor godt de har kunne utvikle seg siden det er så mye annet som tar plassen deres I brysthulen. De kan være små men godt utviklet eller store men lite utviklet så det er vanskelig å si noe om sjanse for å kunne puste på egenhånd før hun har fått prøvd dette på utsiden av livmoren. Viss de er veldig dårlige kan hun kobles til en lungemaskin ECMO som kan hjelpe henne å puste til de får utviklet seg mere.

Viss alt går bra denne første tiden så er det stor sjanse for at det går bra videre. Da vil hun etterhvert bli koblet av respirator og puste selv. Så må hun lære seg å spise selv for inntil da vil hun få intravenøs mat for at mage og tarmer ikke skal være for mye spilet ut under operasjon. Noen av disse barna blir skrevet ut 3 uker etter fødsel mens andre må være lenger på sykehuset. Kanskje blir hun skrevet ut og overført til UNN etter en stund og må være der en periode, men alt dette avhenger av hvor bra alt går og hvor sterk hun er.

Det er mye om og men og hvis ute å går men syns likevel vi fikk veldig god informasjon her og det føles litt godt å vite når og hvordan fødselen er planlagt å finne sted slik at man mentalt kan forberede seg på at nå er det 5 uker igjen max å vente. Håper bare at hun klarer å vente så lenge før hun kommer og at kroppen ikke lar seg lure av alt fostervannet og tror det er klart for fødsel før den tid. Men det er jo betryggende at om det skulle skje så er vi nå I Oslo og I de beste hender for å ta seg av en slik situasjon. Det var fult mulig å overleve nå fra uke 33 selv med hennes tilstand men det er jo ønskelig for alle parter at vi kan drøye nå de siste 5 ukene før hun bestemmer seg for at det er på tide å komme ut I verden. Selv om tanken på alt som kan skje etter fødselen er nokså overveldende og skummel er det uansett godt å tenke på at det nærmer seg tiden for å komme ut og for at vi får en avklaring på hvordan tilstanden til jenta vår egentlig er.

  Så nå sitter mor og baby I magen på et hotel rom på Gaustad hotel rett ved rikshospitalet og smører oss med masse tålmodighet. Har planer bade lørdag søndag og en dag neste uke og neste helg kjører Ole og ungen fra Tromsø. Gleder meg masse til de kommer nedover. Det er nokså ensomt å sitte her alene, dagene blir veeeldig lange. Men mandag kan jeg ringe sosionomen å ordne med alt av praktiske detaljer Nå handler alt om å legge ting til rette for at lille babyen skal ha det så fint som mulig inni magen og bli der så lenge det er fysisk mulig for mor å bære henne. Har bestemt at hun skal hete Isabell Ulriksen viss ingen ombestemmer seg flere ganger……..Gleder oss til å treffe deg kjære lille Isabell J

14.06.11

På tide med ny kontroll på føde pol. Alt så bra ut og det var ingen store forandringer siden sist bortsett fra at det var blitt ennå mer fostervann og at jenta nå var ca 2kg. Det var ingen tegn til at fødsel var nært forestående men han anbefalte meg likevel å pakke med koffert til torsdagens kontroll på Rikshospitalet for det var ikke sikkert de ville slippe meg hjem mente han.  Blodtrykket var 111/75 så det var også normalt. Fikk et nytt 3D bilde av baby jenta vår noe som alltid er koselig, artig å se hvordan trek hun har allerede og at hun får mer og mer bollekinn for hver gang vi ser henne på ultralyd. Er nå veldig spent på kontrollen som skal være på Rikshospitalet torsdag håper da at vi kan få avklart endel ting konkret I forhold til når fødselsen skal finne sted osv.

25.05.11

Var denne gangen hos en ny lege. Følte at han snakket litt til oss litt over oss og litt rundt omkring. Men men det viktigste var at alt så nokså uforandret ut, jenta vokser fint og ingen nye problemer er dukket opp. Det er veldig mye fostervann men ikke kritisk mye sa han. Det vil si at de ikke ville tappe fostervann. Grunnen til det er at når det gjøres går det hull på fosterhinnen og det er økt sjanse for at fødselen starter. Men det er og økt sjanse for at fødselen starter viss det blir for mye fostervann så det kan være problematisk uansett. En positiv ting var at han sa at om hun skulle bli født fra nå uke 30 og ut ville det være sjanse for at hun kunne overleve. Det ville ikke være ideelt å være prematur og ha den tilstanden hun har men det ville ikke være uforenelig med liv. Dette var jo veldig godt å høre at det tross alt er håp for henne uansett nå framover, men vi ønsker jo selvfølgelig at hun får være i magen så lenge som mulig mot termin så hun blir så stor og sterk som mulig før hun kommer ut.

Mathilde var med i dag å fikk se lillesøster på ultralyd syns nok det var litt rart og fjernt men ble veldig stolt da hun fikk et 3D ultralyd bilde å ha med seg hjem. Nydelig var hun den lille babyen når vi fikk se ansiktstrekkene hennes så tydelig, gleder oss masse til å møte henne. Ellers fikk jeg beskjed om å komme tilbake om to uker til ny kontroll så nå er det bare å fortsette å vente og vente mens magen vokser og vokser til uante dimensjoner. Hun er i allefall veldig aktiv i det XL svømmebassenget hun har til rådighet i forhold til hva som er vanlig på denne tiden av svangerskapet.

19.05.11

Tid for ennå en ny kontroll. Alltid koselig å se lille babyen vha ultralyd selv om omstendigheten kunne vært noen andre etter min smak. Vel vel alt ser bra ut med lille jenta ingen forandringer siden forrige kontroll annet enn at hun er blitt større. Er nå ca 1300g og vokser fint i forhold til sin alder 29 uker J Alt fungerer som det skal både hjertet navlestrengen og fordøyelsen hennes. Hun er veldig aktiv sparker snur seg hikker og kravler store deler av dagen og spesielt etter at mamma har lagt seg og prøver å sove J. Den høyre lungen ser ok ut men den venstre er liten, det var visst positivt at man kunne se denne også ikke bare den høyre. Ett problem i dag var at det viser seg å være alt for mye fostervann. Dette er jo bare koselig for lille baby jenta da hun får stor god plass å boltre seg og svømme rundt på. For mammaen begynner de derimot å bli litt problematisk med en mage som vokser og vokser og er blitt ekstremt stor den siste tiden. Ser mer ut som det er 11 dager og ikke 11 uker til fødsel. Men det er jo greit å vite at det er pga for mye foster vann og at det ikke kan komme av andre ting som er galt. Det fører til at vi skal til kontroll hver uke framover for å følge med mengden fostervann. Når det først har startet å øke så mye så bare fortsetter det sa legen. På ett eller annet tidspunkt blir det gjort en tapping av fostervann fra livmoren. 1-2 liter var det i allefall snakk om å fjerne. Problemet med å ha for mye fostervann er at det kan føre til at kroppen og livmoren tror det er klart for fødsel og at denne setter seg i gang veldig tidlig. Det er ikke ønskelig i vår situasjon at noe sånt skulle skje. Jenta trenger å bli stor og sterk før hun kan tenke på å komme ut å hilse på oss.

27.04.11

Da var vi igjen tilbake på sykehuset på kontroll.  På forhånd var mamma en blanding av veldig spent på å se hvordan det sto til med jenta nå om noe med hjertet eller andre organer var forandret. På den andre siden var det veldig godt å se jenta igjen, syns jo det virket lenge siden vi hadde sett henne nå, siden vi hadde 3 runder med ultralyd i løpet av 14 dager etter rutine ultralyden. Legen gikk gjennom hele jenta som vanlig, målte hodeomkrets lårben, magesekk fostervann, blodstrøm i navlestreng og hjerte, så på mengde fostervann i magesekk og blære og en hel del andre ting. Alt så bra ut, selv om jenta gjorde det litt vanskelig for legen ved å ikke ville ligge stille lenge nok til å bli verken målt den ene eller andre veien.  Fikk bare positiv tilbakemelding noe som selvfølgelig gjøre situasjonen litt lettere. Alt annet rundt som er bra er jo positivt for den lille jenta vår. Hun har jo nok å stri med uten at det skal være ekstra komplikasjoner i tilllegg.

Føler vi er kommet over en del nye milepæler nå. Jenta er kommet så langt i svangerskapet at hun ville kunne overleve å bli født prematur (i allefall i en normal tilstand) Det ble ikke påvist noen kromosomfeil på genetisk avdeling. Alt av hjerte og annen vekst ser ut å gå normalt og jenta er veldig aktiv og fin og virker som hun trener seg til å bli stor og sterk til hun kommer ut. Hun ble anslått å være 875g nå så stor og fin er hun blitt. Nå gjelder det bare å få vokse seg så stor og sterk som mulig for å best kunne takle de utfordringer som står foran henne og oss i sommer. Må bare prøve å være positive og tenke det beste hele tiden slik at ikke ventetiden blir for lang og uoverkommelig. Legen sa også at det mest sannsynlig var rikshospitalet som var plassen for slike fødsler i allefall hadde det vært hit disse tilfellene var blitt sendt tidligere. Oslo er jo i allefall en enkel plass for fødsel sånn praktisk sett så får vi se om det blir der.

Vi skal også bli henvendt til en sosionom for å få litt mer praktisk informasjon rundt det som skal skje. 

06.04.11

Det går mye opp og ned for tiden gitt, ene dagen er alt mørk og tungt mens neste er det stort sett optimismen som råder. Veldig slitsomt å forholde seg til så store humørskifter men det er vel bare sånn det er så lenge man ikke vet noe mer. Har nå fortalt om babyens tilstand til stadig flere personer, å stakkars deg sier de fleste hvordan går de med deg??? Det går jo ikke så veldig bra med meg, men det er jo tross alt ikke jeg som har kun 50% sjanse for å overleve, jeg er jo voksen og kan takle dette på en eller annen måte…… Det er verre for lille baby og de to store søsknene som ikke er modne for å takle slike utfordringer, de er blitt veldig tankefulle og litt triste når det blir snakk om babyen i magen. Men lillebaby selv ser ut til å ha det bra om enn så lenge, hun sparker og kravler rundt i magen og gir seg til kjenne både sent og tidlig. Det er en hærlig følelse å kjenne liv og røre i magen, da vet vi jo at hun har det godt der hun er. Håper bare av hele hjertet at hun får lov å bli en del av familien vår mer enn i et par dager vi har så veldig lyst å bli kjent med henne alle sammen. Lurer litt på om det hadde vært lurt å finne et navn snart, ,men det er jo alltid vanskelig å si før babyen er født. Vil gjerne ha et navn som passer litt med de andre og et som er sterkt i tillegg sånn for sikkerhets skyld. Nå er det uke 22 og jeg føler meg endelig litt i bedre form, har vært forkjølet og hostet grusomt hele mars men nå er det heldigvis litt på retur. Alt som er bra er bra har ikke hørt mer om fostervannsprøven så det er jo også positivt. Får prøve å fokusere på det positive og glede oss over de tingene som er bra i hverdagen.

28.03.11

I dag var det tid for ny kontroll av lillebaby med ny ultralyd og fostervannsprøve. Valgte å si ja til fostervannsprøve fordi jeg ønsker å kunne forberede meg mest mulig på alle ting som kan dukke opp. Klarer ikke å ha flere store ting som kommer som en overraskelse etter hvert vil bare vite mest mulig siden det er risiko for kromosom feil forbundet med disse babyene med mellomgulvsbrokk. Legen har sagt at alt ser fint ut med babyen og at sjansene er små, men om vi ønsker det tar han fostervannsprøve for å være ennå mer sikker. Selve prosedyren var mye mindre skummel en jeg hadde sett for meg. Så for meg en diger nål store smerter og masse kynnere eller vondt i magen etterpå. Det dreide seg om en tynn nål 15ml fostervann mindre smerte enn ved å ta venøs blodprøve og litt strekk i magen på kvelden men ikke mye å snakke om. Som han sa den rolige sindige finske legen jag har tatt øver 8000 slika og velig sjeldent e de snakk om komplikasjonar. Under hele prøvetakningen overvåkte de babyen samtidig for å se at alt gikk bra, jeg så hvor nåla stakk og at den ikke skada ungen så det gikk over all forventing. Etterpå var det en ny runde med ultralyd av jenta. Sjekket igjen at alt så bra ut utenom magesekken og lungen da som vi visste hvordan kom til å se ut. Resten så helt fint ut og hjertet var ennå mer tydelig i dag med alle kammer og klaffer intakt lå helt fint til bare på høyre istedenfor venstre siden av brysthulen. Alt som er bra er bra var konklusjonen så langt. Fikk også se jenta i 3D ultralyd noe som var fantastisk fascinerende J hun var alldeles nydelig der hun lå og koste seg i mammas mage. Glemte å få med bilde av dette til min store sorg men håper det er mulig å få neste gang.

Snakket en del om praktiske ting men ingenting var ennå avklart i forhold til hvor når  og hvem som skulle delta ved fødselen. Neste kontroll skulle vi få henvisning til en sosionom ang de praktiske detaljer angående rettigheter støtteordninger og lignende. Når han var tilbake i mai skulle han ha klart hvor og hvordan fødselen skulle foregå. Så langt så bra vi fortsetter å vente og håpe at alt skal ordne seg.

22.03.11

I dag bestemte vi oss for at det er nødvendig å fortelle ungene om hvordan tingene ligger ann i forhold til lillesøstra. Det er en veldig tung jobb siden de er så glade og forventningsfulle i forhold til å få ei lita søster. Mathilde snakker med hører på og stryker på magen hver dag og lager ting til babyen hele tiden. Ole Sigurd er mer tilbakeholden men snakker stadig om det å skulle få en lillesøster eller bror. Prøvde å forklare dette så saklig som mulig men det er jo ikke tvil om at det blir nokså følelsesladet og alvorlig når det er snakk om 50-50 sjanse for å overleve. De ble veldig alvorlige og bekymret, snakket mye om stakkars babyen og hvor mye de håper at hun vil overleve. Natta baby vær så snill og leve har de avsluttet kveldene med noen dager. Det er utrulig hjerteskjærende men samtidig viser det litt hvor fantastiske barn vi har. Kunne ikke vært mer heldige med de, og håper med hele hjertet at vi er så heldige å få lov å beholde denne lille babyen også som en del av vår familie. Syns det var riktig å fortelle ungen om dette nå for de vil både høre prat og merke på mamma og pappa at ting er mer alvorlige i forhold til babyen nå enn før. Selv om det er mye for de å forholde seg til er det viktig at de også får tid til å bearbeide sine følelser og snakke om dette i god tid før babyen skal bli født.

Vel vel nå er det bare å vente og vente og prøve å tenke på andre ting så godt man kan foreløpig har lillebaby det veldig bra og utvikler seg fint på alle andre måter. Vi får si hinder nr 1 overkommet: babyen er levedyktig så får vi ta neste hinder når det kommer og i mellomtiden prøve å glede oss over slik tingen er nå.

Er glad min gode venninne var med meg på første ultralyd, selv om hun mer eller mindre er blitt sugd inn i kjerne av dette med alle bekymringene og problemene. Hun er til uvurderlig støtte for meg som samtalepartner og venninne og det er veldig viktig å ha noen å prate med dette om når det dukker opp i tide og utide. Tror det er avgjørende for min mentale helse å kunne gjøre det med en person som ikke er redd for å si noe galt eller la være å prate om ting som er vanskelig samtidig som hun er veldig flink å sette ting litt i perspektiv og hjelper meg å ta tak i de praktiske tingene som jeg kan få kontroll over og ikke bare fokusere på det som jeg ingenting kan gjøre med.

Ole er og til stor hjelp og støtte, men han har en helt annen måte å  takle vanskeligheter på  nemlig ved å skyve dem unna og prate minst mulig om det. Jeg trenger å prate mye om ting om nærmest ”normalisere” dem for å kunne takle dem.

21.03.11

Endelig etter noe som føltes ut mer som ett år en som 4 dager var det tid for ny kontroll av lillebaby der vi forventet å få vite mer om tingenes tilstand. Vi ble møtt av en hyggelig lege som så grundig på babyen ved ultralyd. Han sjekket først at alle andre deler av babyen var normale og så helt fine ut, noe de gjorde. Hjertet så sterkt og normalt ut noe som var veldig bra siden problemet lå i brystregion til babyen.

Det han konkluderte med etter en lang grundig undersøkelse var at det var magesekken og litt av tarmen som lå i brysthulen til babyen. Tilstanden het diafragma hernie (brokk) dvs en åpning i mellomgulvet som resulterte i at en del av mageinnholdet flyttet seg opp i brysthulen. Dette var en veldig alvorlig tilstand for en liten baby. Så lenge hun ligger i magen er det for så vidt lite sjanse for komplikasjoner. Hun vil sannsynligvis ha det helt fint inni magen frem til fødselen. Det eneste som kunne skje var at det ble for mye fostervann men det var ikke et stort problem å tappe ut om det skulle skje.

Problemet for jenta vår vil være etter fødselen. Det er fordi magesekken ligger i veien for den ene lungen slik at den ikke får utviklet seg normalt. Det er veldig kritisk etter fødselen at hun blir lagt i høytrykksrespirator med det samme fordi hun ikke vil ha mulighet til å puste på egenhånd til å begynne med. Når hun ligger der vil det avgjøres hvor modne eller ikke lungene er og om det er mulighet for henne å overleve. Det kan ta ett par dager før avgjørelsen blir tatt avhengig av lungenes funksjonsnivå og modningsnivå. Kan hun ikke overleve med de lunger hun har er det ikke noe mer å gjøre for henne. Dette er jo et grusomt skrekk scenario som er veldig vanskelig å forestille seg at man må oppleve og hjertet brister hver gang jeg engang prøver å forestille meg hvordan det skal bli. Å miste et barn selv om hun så vidt er født er som å miste en del av seg selv og føles helt uoverkommelig å måtte forholde seg til.

Derfor velger vi å håpe og tro at vi er en del av de 50% som får ei jente som overlever. Men selv om hun har lunger som er overlevelses dyktige blir det en lang og komplisert vei før livet kan gå tilbake til det normale igjen. For det første må hun opereres etter 3-4 dager etter fødselen da vil hun åpnes kirurgisk og mageinnholdet vil flyttes ned i magehulen deretter vil de sy igjen mellomgulvet. Dette er visst i seg selv ikke noen vanskelig operasjon, han sa en vanlig lyske brokk operasjon kan være mer komplisert enn denne. Det som er utfordringen her er at babyen er så liten og nyfødt og trenger derfor det beste barnekirurger som man kan få tak i  for å ha best mulig sjanse til å overleve. Senere kan det være problemer for henne å klare å spise dvs amme normalt pga fare for oppgulp og oppstøt fra magen som nå er blitt flyttet på. Hun kan bli nokså sensitiv for både støv og sykdommer og vil kunne måtte holdes borte fra alle syke barn og voksne den første tiden for  å holde seg friskest mulig og sterkest mulig. På sikt vil hun kanskje få større sjanse for astma og vil neppe bli maratonløper. Vel vel pytt pytt sier nå jeg så lenge hun overlever skal vi alltids klare å takle det som oppstår i ettertid. Alt annet er bare bagateller i forhold til det å miste den lille jenta vår.

Fødselen vil sannsynligvis ikke skje i Tromsø men i Oslo Bergen eller Trondheim alt avhengig av hvor det har den største ekspertisen på området midt på sommeren i fellesferien…… spiller ingen rolle hvor det blir så lenge babyen har best mulig odds for å overleve. Legen er veldig rolig saklig og svarer på spørsmål rett fram sånn som ting er, Det er veldig betryggende og beroligende situasjonen tatt i betraktning. Tror ikke vi kunne hatt en bedre lege på dette tidspunktet. Nå er det bare å vente å se hvordan ting går framover. 4,5mnd med usikkerhet og grubling framover……føles evig lenge til august nå. Lurer på hvordan man skal komme igjennom denne tiden framover uten å bli helt sprø av for mye tenking. Som Ole sier man må bare legge det bort, være forberedt men ikke tenke for mye på det nå. Jaja lett for han å si som ikke bærer jenta i magen, kjenner sparking kravling og snurring på kroppen flere ganger hver dag. Alle jeg møter prater om graviditeten og alle blir jeg nødt til å fortelle om dette til. Kan ikke ha det som en hemmelighet da vil det bli for mye å bære på. Det er bedre at folk vet om hvordan ting står til enn at man må forklare det i ettertid. Spesielt de som står oss nær er viktig å prate med. Det er tungt å prate om det men å late som ingenting er mye tyngre i lengden syns i allefall jeg.

17.03.11

Kom til Ultralyd time, hadde med meg ei gode venninne siden Ole var i Thailand på tur, ungene var på vinterferie med bestemor. Det startet så bra, syns det var så koselig å se den lille babyen som viste seg med all sannsynlighet å være ei jente J hun var så fin der hun lå og sprellet med armer og ben og snudde seg litt rundt. Jordmora gikk gjennom alle delen av kroppen, hode så fint ut, armer og ben var normale etc helt til hun kom til brysthulen, der lå det en uregelmessighet som ikke stemte med anatomien Det var og et annet problem nemlig at hun ikke så magesekken noe som heller ikke er normalt, den må jo være ett sted…… Var ganske rolig og avslappet egentlig, jordmora var så flink og rolig at det føltes ikke som det var noe alvorlig på gang. Men det er jo klart at alle ting som ikke er normale medfører ekstra bekymringer og man tenker jo sitt om all mulig risiko og komplikasjoner. Lege ble så tilkalt for å se på babyen og ettersom tiden gikk og det varte og rakk før jeg ble tatt inn igjen begynte jeg å få en dårlig følelse i magen kanskje var dette ikke så bagatellmessig som det først hørtes ut som. Legen ville bare ta en titt først, fant ikke ut noe mer enn jordmoren men fant ut at det kom en  lege tilbake mandag som var velkvalifisert til å kunne diagnostisere dette. Ringte Ole på ettermiddagen, Fikk fortalt hvordan ting lå ann og hørte han ble nokså stille og betenkt i andre enden. Klarte ikke å la være å gråte.  Stakkars lille baby var det som slo meg mest…… og stakkars Mathilde og Ole Sigurd som gleder seg så stolte til å få en baby i huset, hvordan kan man fortelle noe sånt til dem??

Tiden før fødselen

Jeg skrev ned en masse i tiden før fødselen, var litt usikker på om dette var noe å dele, men bestemte meg for å legge det ut likevel. Hører liksom til historien til Isabell i aller høyeste grad.

Sykehus tid med Isabell

Det ble altså 3 mnd på sykehus for meg i forbindelse med Isabell sin fødsel. Å være innlagt på sykehus så lenge uten at man selv er syk er i grunn en nokså merkelig ting. Føler seg litt "rar" etter å tusle rundt blant syke folk i lang tid. Det ble jo litt ekstra lenge på sykehus siden jeg i midten av juni ble innlagt da vi var på ultralyd kontroll på rikshospitalet. De var redd for at fødselen skulle starte før tiden pga veeeldig mye fostervann. Siden hun måtte bli født der var det best at jeg bare ble der de ukene som var igjen. Det var veldig rart å bare være på pasienthotellet helt alene i flere uker uten mann og de store barna. Nokså lange uker å bare gå å vente, selv om jeg hadde et par venninner i Oslo som jeg traff titt og ofte. Likevel ble jeg veldig rolig av å tross alt være der i tilfelle noe skulle skje, i motsetning til å måtte fraktes i hu og hast til Oslo om hun plutselig skulle komme for tidlig. Det ville vel ikke vært noe gunstig, for en baby som allerede hadde nok av utfordinger foran seg.

Etter en nokså spesiell Oslo sommer kom endelig dagen da det var planlagt keisersnitt fødsel for vesle jenta vår. Tror aldri jeg har vært så nervøs i hele mitt liv, det å ikke vite om jenta var i live/ville overleve dagen var en helt absurd tanke som var helt grusom å gå å tenke. Det at jeg skulle gjennomgå keisersnitt og ikke ville ha mulighet til å være sammen med jenta hele veien var også nokså fæl å tenke. Tenk om jeg skulle gå glipp av henne......

Det å ligge lammet fra live og ned å kjenne at noen holdt på med kroppen og etterhvert tok ut babyen var helt absurd. Vi hørte såvidt ett par små kvekk fra henne da hun kom ut, så ble hun båret bort i full fart siden hun ikke var i stand til å puste selv. Den tiden jeg lå på operasjon og oppvåkningen og ventet uten å vite om veslejenta var i live var ubeskrivelig. Ole var en snartur ute å fikk se henne mens de holdt på å legge inn utstyr. CVK arteriekran, kateter, respirator, nesesonde mm måtte hun ha og det at det fortsatt var liv i henne var jo ett godt tegn. Ble litt beroliget av det, men det var ikke før jeg fikk sett henne at ting føltes litt bedre.

Det å ikke få babyen sin inntil seg etter fødselen, det å ikke kunne holde henne eller amme henne var nokså spesielt.

 Det at den lille babyen lå der omgitt av maskiner, medisinpumper og slanger var et nokså spesielt syn, helt surrealistisk egentlig at det var vår datter som lå der og kjempet for livet. Man kunne se at organene ikke lå som de skulle, dvs ikke bokstavlig så klart, men buken var veldig smal og unaturlig slank på henne mens brysthulen så veldig full ut. Til å begynne med var det nokså hektisk aktivitet rundt henne på barneintensiven, og det var 1-2 personer som passet bare på henne til enhver tid. Det føltes likevel nokså trygt å ha henne der for alle rundt henne var så dyktige, profesjonelle, rolige og positive. Vi fikk løpende oppdateringer og det var aldri noe tvil om at de visste hva de drev på med. Fikk en slags trygghet i den store usikkerheten noe som føltes litt godt oppi det hele. All ære til det dyktige personalet her, vi er dem evig takknemmelig for at de tok så godt vare på veslejenta vår da hun trengte det som mest. Og ikke minst til den fantastiske kirurgen som etter tre dager opererte Isabell og flyttet organene dit de hørte hjemme. Det var en vellykket operasjon og arret hennes ble utrulig fint til arr å være til tross for at det går over halve magen hennes.Vi gikk hele tiden på tå hev og vekslet på å være inne hos Isabell og å prate med de store ungen som var innom titt og ofte. De overnattet hos snille venner/guforeldre de første hektiske dagen, det var veldig fint å kunne gjøre det sånn for vi hadde mer enn nok med å holde hode over vannet i forhold til alt som skjedde rundt Isabell, og jeg måtte komme meg på bena etter keisersnitt fødselen.

Til Isabell var to uker gikk alt veldig fint med henne, hun ble stadig sterkere, ble tatt av respirator etter en uke sånn at vi kunne holde henne på fanget, noe som var svært så etterlengtet for alle men spesielt for mamma. Det å ikke ha babyen sin nær helt fra starten var et stort savn og veldig uvant for meg særlig. Men hun var nokså syk ennå og sterkt preget av pusteproblemer og medisinering. Vel får slutte av for i kveld begynner å bli seint og nå som det er tre dager igjen til barndåp er det vel på tide å begynne å tenke på denne for alvor. Det blir hektisk men koselig :)

5 i familien

Tenkte det var greit å si noen ord om den lille familien vår. To voksne og tre barn, ikke værst bare det :D Vi bor i et koselig hus som stadig er offer for nye oppussings prosjekter som aldri blir helt ferdige. Begynner å bli vant til å mangle lister og dørstokker og andre småting i de fleste rom, men de store tingene som er gjort er blitt veldig bra syns vi sjøl. Dette er mye takket være min flinke handymann som får til det meste han setter seg fore også av opppussings prosjekter. Han jobber ellers som lærer på barneskole, er superflink med ungene og gjør absolutt sin del av husarbeidet i allefall når ho mor minner han på det i et ikke alt for hyggelig tonefall..... vel vel vi hadde 10 års bryllupsdag i sommer og har stort sett gode minner å se tilbake på. Han er absolutt den rette for meg :) De andre viktigste personene i livet mitt er ungen såklart , en gutt og to jenter er vi så heldig å ha. Først er det Ole Sigurd, Snille grublende, ansvarsfulle gutten med et stort hjerte og en tendens til å ta på seg litt for mye bekymringer. Han husker imponerende godt og er en stor fotball og sports entusiast. Målet er å bli fotball proff, men veien dit er vel ikke akkurat enkel siden det vel er drømmen for stortsett alle små gutter i starten av sin fotball karriere. Så er det Mathilde da solstrålen som er ekstremt kreativ og ikke ser farer så langt øyet rekker. Liker best pistoler og spionting og leker vel så gjerne med gutter som jenter. Hun er en racer til å svømme og har begynt på ridekurs med stoor entusiasme. Vil gjerne gå på alle aktiviteter og vil gjerne bli alt når hun blir stor. Sist men ikke minst har vi lille Isabell, den lille store kjempen vår som allerede har vært gjennom mer i livet enn de fleste må gjennomgå i løpet av sin tid. Sterke lillegullet som stadig blir litt mer "vanlig" baby og litt mindre "syk" baby. De har jo gitt oss noen ekstra utfordringer da han har Astma og bruker flere typer medisin dagnlig, eldste jenta har cøliaki og må ha helt glutenfritt kosthold og yngste jenta da diafragma hernia med alt ekstra arbeidet det medfører.  Men noe skal det jo være og det er ikke annet å gjøre enn å ta ting som de kommer :)

Jul med din glede! Isabell 5 mnd i dag :)

Gledelig jul!!! Det er så koselig med jul, forventningsfulle barn, masse god mat, tid til å virkelig være familie sammen. Feiret jul hjemme bare vi 5 i år noe som er deilig og fredelig, men som betyr at man må gjøre alt arbeidet med matlaging rydding mm sjøl også. Vel vel trur alle er veldig fornøyd så langt med jula, gavene og alt :) Jula er jo hovedsaklig for å glede barna, men syns jo det er veldig stas sjøl også da. Vesle frøkna tok sin første jul med stor ro. Hun sleika litt på noe gaveband men ellers var ikke gaveåpning så veldig interessant. Storebror og storesøster var selvfølgelig mer enn litt behjelpelig med å åpne hennes gaver i tillegg til sin egen haug. Alle fikk så mye fint og nå er det nye ting utover hele stua ja ja det hører vel med. Isabell var mer begeistret for å gå rundt juletreet da, syns spesielt de blinkende farga lysene på treet var stor stas. I dag har hun brukt dagen på å rulle og rulle fra side til side, trenger bare bittelitt hjelp for å komme seg rundt på magen. Ikke at hun liker mageleie noe særlig men noe i henne sier visst at det er dit hun skal. Stor stas med alle fremskritt :) sakte men sikkert er visst gjennomgangs tema med henne den lille store jenta på 5 mnd.

Håper resten av jula blir like koselig som disse første dagen, trenger å slappe av og lade opp batteriene nå etter en hektisk høst.

Julefred og tilbakeblikk

Tenkte det passet å skrive litt nå som julefreden har senket seg i huset, treet er pyntet, julestrømper fylt og atter en runde med flasker står til sterilisering. Er utrulig takknemmelig for at vi er 5 som skal feire jul sammen i år og at ting har gått såpass bra som de faktisk har gjort. Tenker tilbake på forrige jul, da jeg var gravid, ufattelig kvalm og den beste julematen var brød med leverpostei..... Mye er forandret siden den tid, det er i allefall sikkert. Vi var da veldig forventningsfulle og gledet oss til den nye babyen skulle komme.

Da tiden for rutine ultralyd kom i slutten av mai var det med stor glede og forventning jeg stilte opp sammen med min gode venninne (mannene var i  Thailand). Det ble ett nokså stort sjokk når de oppdaget at det var noe galt med fosteret og at jeg måtte vente flere dager på en ekspert for å få en diagnose. Det viste seg å være en tilstand kalt diafragma hernia (mellomgulvsbrokk) Dvs at det var en åpning i mellomgulvet som gjorde at magesekken,deler av tarm, milt og lever lå i brysthulen i stedenfor i bukhulen. Dette gjorde det vanskelig for hjertet og lungene å utvikle seg normalt, og det var 50-50 sjanse for om jenta vår ville overleve en fødsel avhengig av lunge funksjonen og hjertets utvikling.

http://www.kirurgen.no/fagstoff/barnekirurgi/fremskritt-i-behandlingen-av-medfodt-diafragmahernie-kirurgen-307

Det som var sikkert var at hun måtte rett i respirator etter fødselen og opereres innen få dager. Dette er en så sjelden tilstand ca 1/5000-6000 at det var ikke noe som ble gjort på UNN og vi ble henvist til rikshospitalet.

Tilværelsen ble snudd opp ned fra en tilstand med nesten ubetinget glede og forventning i forhold til å få en ny medlem av familien, til en blanding av stille panikk, alvor og bekymringer. Måtte jo fortelle om dette til ungene nokså tidlig for de merket jo også at mamma og pappa ikke var hoppende jublende glade lenger i allefall ikke  i samme grad som tidligere. Når de ble spurt så mang en gang om de ikke gledet seg til å bli storesøsken, svarte de joda men vet ikke om ho overleve......så alvoret i situasjonen  sjønte de veldig.

Det ble snakk om veien framover i svangerskapet og vil ble tett fulgt opp med hyppige ultralyd undersøkelser for å følge med på fosterets utvikling, har jo alltid tenkt at det ville vært stas å kunne "se" ungen via ultralyd flere ganger i svangerskapet, men ikke pga sånne omstendigheter. Det positive var jo at hun utviklet seg fint, hjertet så bra ut selv om det var forskjøvet og så lenge hun ikke hadde bruk for lungene hadde hun det bra. Problemet ble etterhvert at det ble veldig mye mer fostervann enn normalt, noe som visstnok er vanlig i slike svangerskap. Så etterhvert nokså spesiell ut med en eeeenoorm mage, har hatt stor mage de to gangene før og, men dette tok virkelig kaka......

Ble jo selvfølgelig veldig nysjerrig på denne tilstanden som veslejenta vår hadde fått diagnostisert, men syns det var vanskelig å finne så mye om den på nett. Endel fakta og medisinske sider dukket opp og noen utenlandske sider, men lite norske. Fant en blogg som har vært veldig nyttig og fin å lese, og derfor tenkte jeg at om dette kan være til nytte for noen andre i samme situasjon er det verd å dele våre erfaringer.

Særlig fra tiden etter operasjon og sykehus opphold var det lite å finne syns jeg, hva gjør man da når man står alene uten sykehusets dyktige personale og veiledning 24t i døgnet??? Vel skal komme tilbake til det en annen dag, nå er det på tide å avslutte for denne gang så det blir en relativt opplagt mor under julefeiringen her i huset. En riktig god og fredfull jul ønskes :)

Ett merkelig innfall

Fikk plutselig en ide om å skrive en blogg :) Ja ja hvorfor ikke??? Jeg heter Gro-Hilde og er den stolte mor til tre flotte barn på 9,6 og snart 5 mnd. Har en flott mann og bor i Tromsø. Ønsker å skrive litt om vår minste datter Isabell som er født med diafragma hernia, en nokså alvorlig tilstand som har snudd opp ned på vår tilværelse. Syns det er alt for lite å finne om denne tilstanden (eller kanskje jeg bare er for dårlig å leite??) Ellers blir det vel mest om familielivet og muligens litt om Cøliaki som vår eldste datter har. Vel vel får fortsette en annen dag, begynner å bli seint. Men viktigst av alt......det er snart jul  og jeg er veeldig glad i jula :)