I dag bestemte vi oss for at det er nødvendig å fortelle ungene om hvordan tingene ligger ann i forhold til lillesøstra. Det er en veldig tung jobb siden de er så glade og forventningsfulle i forhold til å få ei lita søster. Mathilde snakker med hører på og stryker på magen hver dag og lager ting til babyen hele tiden. Ole Sigurd er mer tilbakeholden men snakker stadig om det å skulle få en lillesøster eller bror. Prøvde å forklare dette så saklig som mulig men det er jo ikke tvil om at det blir nokså følelsesladet og alvorlig når det er snakk om 50-50 sjanse for å overleve. De ble veldig alvorlige og bekymret, snakket mye om stakkars babyen og hvor mye de håper at hun vil overleve. Natta baby vær så snill og leve har de avsluttet kveldene med noen dager. Det er utrulig hjerteskjærende men samtidig viser det litt hvor fantastiske barn vi har. Kunne ikke vært mer heldige med de, og håper med hele hjertet at vi er så heldige å få lov å beholde denne lille babyen også som en del av vår familie. Syns det var riktig å fortelle ungen om dette nå for de vil både høre prat og merke på mamma og pappa at ting er mer alvorlige i forhold til babyen nå enn før. Selv om det er mye for de å forholde seg til er det viktig at de også får tid til å bearbeide sine følelser og snakke om dette i god tid før babyen skal bli født.
Vel vel nå er det bare å vente og vente og prøve å tenke på andre ting så godt man kan foreløpig har lillebaby det veldig bra og utvikler seg fint på alle andre måter. Vi får si hinder nr 1 overkommet: babyen er levedyktig så får vi ta neste hinder når det kommer og i mellomtiden prøve å glede oss over slik tingen er nå.
Er glad min gode venninne var med meg på første ultralyd, selv om hun mer eller mindre er blitt sugd inn i kjerne av dette med alle bekymringene og problemene. Hun er til uvurderlig støtte for meg som samtalepartner og venninne og det er veldig viktig å ha noen å prate med dette om når det dukker opp i tide og utide. Tror det er avgjørende for min mentale helse å kunne gjøre det med en person som ikke er redd for å si noe galt eller la være å prate om ting som er vanskelig samtidig som hun er veldig flink å sette ting litt i perspektiv og hjelper meg å ta tak i de praktiske tingene som jeg kan få kontroll over og ikke bare fokusere på det som jeg ingenting kan gjøre med.
Ole er og til stor hjelp og støtte, men han har en helt annen måte å takle vanskeligheter på nemlig ved å skyve dem unna og prate minst mulig om det. Jeg trenger å prate mye om ting om nærmest ”normalisere” dem for å kunne takle dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar