Sykehus tid med Isabell

Det ble altså 3 mnd på sykehus for meg i forbindelse med Isabell sin fødsel. Å være innlagt på sykehus så lenge uten at man selv er syk er i grunn en nokså merkelig ting. Føler seg litt "rar" etter å tusle rundt blant syke folk i lang tid. Det ble jo litt ekstra lenge på sykehus siden jeg i midten av juni ble innlagt da vi var på ultralyd kontroll på rikshospitalet. De var redd for at fødselen skulle starte før tiden pga veeeldig mye fostervann. Siden hun måtte bli født der var det best at jeg bare ble der de ukene som var igjen. Det var veldig rart å bare være på pasienthotellet helt alene i flere uker uten mann og de store barna. Nokså lange uker å bare gå å vente, selv om jeg hadde et par venninner i Oslo som jeg traff titt og ofte. Likevel ble jeg veldig rolig av å tross alt være der i tilfelle noe skulle skje, i motsetning til å måtte fraktes i hu og hast til Oslo om hun plutselig skulle komme for tidlig. Det ville vel ikke vært noe gunstig, for en baby som allerede hadde nok av utfordinger foran seg.

Etter en nokså spesiell Oslo sommer kom endelig dagen da det var planlagt keisersnitt fødsel for vesle jenta vår. Tror aldri jeg har vært så nervøs i hele mitt liv, det å ikke vite om jenta var i live/ville overleve dagen var en helt absurd tanke som var helt grusom å gå å tenke. Det at jeg skulle gjennomgå keisersnitt og ikke ville ha mulighet til å være sammen med jenta hele veien var også nokså fæl å tenke. Tenk om jeg skulle gå glipp av henne......

Det å ligge lammet fra live og ned å kjenne at noen holdt på med kroppen og etterhvert tok ut babyen var helt absurd. Vi hørte såvidt ett par små kvekk fra henne da hun kom ut, så ble hun båret bort i full fart siden hun ikke var i stand til å puste selv. Den tiden jeg lå på operasjon og oppvåkningen og ventet uten å vite om veslejenta var i live var ubeskrivelig. Ole var en snartur ute å fikk se henne mens de holdt på å legge inn utstyr. CVK arteriekran, kateter, respirator, nesesonde mm måtte hun ha og det at det fortsatt var liv i henne var jo ett godt tegn. Ble litt beroliget av det, men det var ikke før jeg fikk sett henne at ting føltes litt bedre.

Det å ikke få babyen sin inntil seg etter fødselen, det å ikke kunne holde henne eller amme henne var nokså spesielt.

 Det at den lille babyen lå der omgitt av maskiner, medisinpumper og slanger var et nokså spesielt syn, helt surrealistisk egentlig at det var vår datter som lå der og kjempet for livet. Man kunne se at organene ikke lå som de skulle, dvs ikke bokstavlig så klart, men buken var veldig smal og unaturlig slank på henne mens brysthulen så veldig full ut. Til å begynne med var det nokså hektisk aktivitet rundt henne på barneintensiven, og det var 1-2 personer som passet bare på henne til enhver tid. Det føltes likevel nokså trygt å ha henne der for alle rundt henne var så dyktige, profesjonelle, rolige og positive. Vi fikk løpende oppdateringer og det var aldri noe tvil om at de visste hva de drev på med. Fikk en slags trygghet i den store usikkerheten noe som føltes litt godt oppi det hele. All ære til det dyktige personalet her, vi er dem evig takknemmelig for at de tok så godt vare på veslejenta vår da hun trengte det som mest. Og ikke minst til den fantastiske kirurgen som etter tre dager opererte Isabell og flyttet organene dit de hørte hjemme. Det var en vellykket operasjon og arret hennes ble utrulig fint til arr å være til tross for at det går over halve magen hennes.Vi gikk hele tiden på tå hev og vekslet på å være inne hos Isabell og å prate med de store ungen som var innom titt og ofte. De overnattet hos snille venner/guforeldre de første hektiske dagen, det var veldig fint å kunne gjøre det sånn for vi hadde mer enn nok med å holde hode over vannet i forhold til alt som skjedde rundt Isabell, og jeg måtte komme meg på bena etter keisersnitt fødselen.

Til Isabell var to uker gikk alt veldig fint med henne, hun ble stadig sterkere, ble tatt av respirator etter en uke sånn at vi kunne holde henne på fanget, noe som var svært så etterlengtet for alle men spesielt for mamma. Det å ikke ha babyen sin nær helt fra starten var et stort savn og veldig uvant for meg særlig. Men hun var nokså syk ennå og sterkt preget av pusteproblemer og medisinering. Vel får slutte av for i kveld begynner å bli seint og nå som det er tre dager igjen til barndåp er det vel på tide å begynne å tenke på denne for alvor. Det blir hektisk men koselig :)